Over: Peter Emil Kaland sammen med søskenparet Klara og Mandus Fonnæs. Foto: Lindåsprosjektet, Universitetet i Bergen.

 

– Knut Andreas Bergsvik –

På 1970-tallet hadde de arkeologiske og naturvitenskapelig miljøene ved Universitetet i Bergen store satsinger i Nordhordland.  En viktig oppgave var å etablere strandlinjeforskyvningskurver for perioden etter istidens slutt. Arkeologene var spent på resultatet fordi dette  ville hjelpe dem med å finne forhistorisk bosetninger.

 

 

Forskning og jordbruk

Målsettingen for Lindåsprosjektet var å studere kystlandskapet i kommunene Lindås og Austrheim i Nordhordland med de tilhørende sjøområder som et totalt næringssystem og belyse hvordan dette systemet endret seg over tid. Under feltarbeid på 1970-tallet studerte Peter Emil Kaland utviklingen av lyngheilandskapet og hvordan det ble vedlikeholdt og drevet. Dette gjorde han blant annet i nært samarbeid med lokale jordbrukere som søskenparet Klara og Mandus Fonnæs, som var blant de siste som praktiserte den tradisjonelle driftsformen med lyngheibrenning

Metode

Strandlinjekurver var allerede rekonstruert av Knut Fægri for området rundt Bømlo, men det manglet informasjon om endringene av havnivået nord for Bergen. Peter Emil Kaland gikk i gang med oppgaven og metoden var den samme som på Bømlo. Han tok ut kjerner fra vann som lå på forskjellige nivåer over havet, forsøke å finne marine sedimenter i bunnen av dem, for deretter å datere disse sedimentene. Kaland hadde imidlertid et viktig verktøy som Fægri ikke hadde tilgjengelig på 1940-tallet, nemlig C14-metoden. Med denne kunne han få mye mer presise dateringer og dermed en sikrere kurve.

 

 

Grunntanken bak metoden er at dersom havet har stått høyere enn i dag, ville det ha avsatt pollen, sedimenter eller organismer som bare dannes eller finnes i marine miljøer. Dersom en finner organisk materiale sammen med dem, kan dette materialet dateres med C14-metoden og dermed gi et fast punkt i tid der en vet at havet har stått. Ved å datere flere slike marine prøver fra bunnen av isolerte tjern på ulik høyde innenfor et avgrenset område vil en kunne finne ut hvor høyt sjøen har stått på ulike tidspunkt, og dermed konstruere en kurve.

Det er mye arbeid forbundet med utarbeidelse av strandkurver. For å få tatt nødvendige prøver, må en enten ut i en liten båt eller flåte på vannet eller på isen om vinteren. Båten må forankres på flere steder fra bredden for å ligge stabilt. Når dette er gjort føres et «russerbor» ned fra båten for å ta ut kjerner fra sedimentene som ligger i bunnen. Høyden på kjernene måles, de tas forsiktig opp, pakkes, og blir med hjem til laboratoriet, der prøvene tas ut og analyseres.

 

Resultater

Etter å ha analysert innholdet i dem konstruerte Kaland en kurve for området. Den viste at marin grense, altså det høyeste havnivået etter istiden, var på ca. 30 meter over havet rundt 9500 f.Kr. Ettersom Lindås, Radøy og Austrheim er ganske lavtliggende, var det den gangen dermed nesten bare små øyer og skjær. Analysene viste en rask landheving etter dette, noe som skyldes at vekten av isen var borte. 1500 år senere, omkring 8000 f.Kr. sto havet bare 5 meter høyere enn i dag. Men så skjedde det en endring.

 

Tapes transgresjon

På dette tidspunktet kom store mengder vann inn i verdenshavene. På kysten av Vestlandet steg faktisk havnivået igjen, til tross for at landet fortsatt steg. Dette fenomenet kalles transgresjon, og fortsatte helt fram til ca. 5500 f.Kr. da havnivået var oppe på ca. 12 m. over dagens nivå. Til mange arkeologers store frustrasjon, ødela denne transgresjonen mange boplasser som hadde ligget tett ved stranda tidlig i eldre steinalder. Etter 5500 f.Kr. steg landet raskere enn havet igjen, men i saktere tempo. For omkring 2000 år siden var derfor havnivået nede på to til tre meter over dagens nivå. Etter dette steg landet raskere enn havet igjen, men i saktere tempo. For omkring 2000 år siden var derfor havnivået nede på 2-3 meter over dagens nivå.

Basert på sammenlikninger av tilsvarende kurver vest og øst for Fonnes, var det også mulig å si at det var sterkere landheving jo lengre øst en kommer. Dette har sammenheng med tykkelse på isen. Ettersom isens tykkelse økte i østlig retning, så hadde den også presset jordskorpen mer ned, og da den forvant ble landhevingen tilsvarende sterkere. Dette førte blant annet til at det ikke var noen transgresjon når en kom et stykke inn i fjorden.

 

Boplasser

Havnivåendringene som Fonneskurven dokumenterer er uhyre viktig for arkeologer, for den gjør at de er i stand til å rekonstruere landskapene slik de har sett ut i ulike perioder. Det er spesielt viktig i områder som har så svakt relieff som i Nordhordland, for der kunne bare små endringer i strandlinjen få store konsekvenser for terrengets form. En fjære kunne raskt bli en fin boplassflate og en lun vik kunne åpne seg opp og bli til en kraftig strøm. Særlig de som leter etter steinalderboplasser har stor nytte av dette, for i denne perioden bodde folk tett på stranda, og da er det en stor fordel å vite hvor den lå til forskjellig tid. Fonneskurven var derfor et viktig verktøy da en undersøkte boplassen Kotedalen på 1980-tallet.

 

Ekstrapolering

Fonneskurven er konstruert basert på data fra et lite område, og ettersom landhevingen var forskjellig på ulike deler av kysten er det derfor ikke mulig å anvende den direkte andre steder. Selv i dag er det ikke mange slike lokale kurver som er konstruert ut ifra primærdata. Men Kaland så likevel at de kunne utnyttes til regionale modeller, og han utarbeidet derfor metode for å utarbeide et ekvidistant strandlinjediagram basert på strandforskyvningsdata fra innsjøer i Bergens-området. Med utgangspunkt i denne, ble en i stand til å ekstrapolere flere lokale kurver mot hverandre, og en kan i dag automatisk lage modeller for kurver i digitale kart. Disse modellene er selvsagt ikke like sikre som de lokalt og manuelt konstruerte, lokale kurvene, men gir likevel ganske gode indikasjoner på hvor havnivået har stått til ulik tid på ulike steder, og er et nyttig redskap for kulturminneforvaltningen.

 

Kilder

Kaland, P. E. 1984. Holocene Shore Displacement and Shorelines in Hordaland, Western Norway. Boreas, 13, 203-242.

Simpson, D. N. 2009. Automating the extrapolation of sea-level displacement-curves: implications for Mesolithic research in western Norway. In Mesolithic Horizons. Papers presented at the Seventh International Conference on the Mesolithic in Europe, Belfast 2005, eds. S. McCartan, R. Schulting, G. Warren & P. Woodman, 176-183. Oxford and Oakville: Oxbow Books.