– Bjarte Jordal –

Norges største nasjonalpark ble grundig undersøkt på 1960- og 1970-tallet. Storparten av museets ansatte i denne perioden var involvert, og funn fra undersøkelsene har resultert i mange publikasjoner over flere tiår.

 

Hardangervidda har gjennom de siste 100 år vært gjenstand for mye forskning innen naturvitenskap og kulturhistorie. Fra mer tilfeldige tema og personlige initiativ utviklet forskningen seg i retning store nasjonale prosjekter innen biologi på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Videre på 1970-tallet ble det også gjennomført et mer tverrfaglig prosjekt med hovedfokus på kulturhistorie. En betydelig nasjonal oppmerksomhet over lengre tid ledet til opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark i 1981. Området blir av mange ansett som et nasjonalt klenodium, med en verneforskrift særlig grunngitt et rikt dyre- og planteliv, med mange kulturminner fra jakt, fiske og stølsdrift.

 

Den biologiske forskningen ble først påtenkt i 1965 som en konsekvens av planlagt vannkraftutbygging i Eidfjord. I 1967 ble Hardangervidda en del av det internasjonale biologiprogrammet (IBP). Først med vitenskapelig analyse av beitedyrs påvirkning av alpine plantesamfunn. Deretter utviklet zoologene ved Universitetsmuseet forskningen i retning av økologi og artsmangfold hos virvelløse dyr. I 1969 ble den såkalte ‘Stigstuv-gruppen etablert, med fire nye tilsettinger for å drifte prosjektet. Man fokuserte i særlig grad på insekter, men også edderkopper og andre edderkoppdyr, mangefotinger, snegler og meitemark ble studert.

 

Funn fra undersøkelsene ble publisert i en egen serie: Fauna of Hardangervidda. Redaktører var Hans Kauri, Astrid Løken og Audfinn Tjønneland. Den første utgaven ble publisert av Arne Fjellberg i 1972 og omhandlet artsammensetningen av biller. Det ble rapportert 327 arter, hvorav en ny art for Norge. Dette ble ansett som et rikt artsmanfold for et Skandinavisk fjellområde. I alt ble det utgitt 22 nummer i samme serie. Mange publikasjoner omhandlet fluer og mygg, eller parsittveps, men de fleste hovedgrupper av terrestre leddyrgrupper ble analysert og publisert.

 

 

Innsamlet materiale fra Hardangervidda-prosjektet utgjør en betydelig del av Universitetsmuseets samlinger av insekter, eddekopper og andre virvelløse dyr, på land og i ferskvann. Materialet utgjør en av de viktigste samlingene av alpine virvelløse dyr i Norge. Slike samlinger, med komplementering i ettertid, danner basis for forskning på faunaendringer, slik som konsekvenser av klimaendringer for arters tilstedeværelse i høyfjellet.