– Anna Wessman –

Omtrent År 790-795 ble en mektig mannsperson mellom 25 og 50 år gravlagt i denne haugen ved Avaldsnes, Nord-Karmøy, i Rogaland. Da haugen ble undersøkt i 1902 av Haakon Schetelig (senere Shetelig) fra Bergens Museum, kom et 15 meter langt og 2,8 meter bredt skip av eik til syne.

 

 

Haugen er ca. 30 meter i diameter og fire meter høy. Schetelig var forberedt på at haugen var fra bronsealderen, i likhet med nabohaugene, men ble overrasket da han kom over et fartøy. Sjakten ble dermed utvidet og skipet utgravd. Inni den lå restene av gravgodset som han antok var fra vikingtid.

 

Bare 1,5 km herfra ligger en annen berømt skipsgrav, Gunnarshaug/Storhaug, som ble utgravd i 1886 av Anders Lorange. Disse to skipsgravene har stor betydning for forståelsen av vikingtidens begynnelse i Norge ettersom de er de eldste som er kjent i Skandinavia. Skips- og båtgraver, vanlig i merovinger- og vikingtiden, er en gravskikk der den døde er plassert i båt eller skip. Gravene kan være enten skjelettgraver eller kremasjoner. I Grønhaug ble det funnet enkelte deler av et skjelett fra en voksen, kraftig bygget mann.

 

 

Gravfunnet fra Grønhaug ble dessverre overskygget av oppmerksomheten funnet av Osebergskipet fikk, som ble gravd ut i 1904. Det var først i 1980-årene at graven fikk mer oppmerksomhet av f.eks. arkeologene Bjørn Myhre og Arnfrid Opedal. I 2009 har det også blitt utført en dendrokronologisk datering som viste at båten er bygd omtrent 780, og graven anlagt en gang i tidsrommet 790-795 det vil si ved begynnelsen av vikingtid.

Skipsgravene på Karmøy har store likheter med de bedre bevarte og litt senere skipsgravene fra Oseberg og Gokstad i Vestfold. Treprøver fra Osebergskipet, Storhaug- og Grønhaugskipene viser at de tre skipene ble bygget i samme region, på den norske vestkysten. Dette kan bevise at det fantes småkongedømmen i dette område i løpet av 700-tallet e.Kr. og at området har vært sentralt for utviklingen av skipsbygging og sjøkrigføring ved inngangen til vikingtiden.

 

 

Gravfunnene

Bare noen få gjenstander var bevart ettersom graven hadde blitt plyndret i forhistorisk tid. Det mest spektakulære er et fragment av et skår av et engelsk beger i grønt glass, laggede trekar og en dreid treskål samt et par stykker voks. Voksen kan være rester fra et lys. I Danmark, i den berømte Mammengraven, som kan dateres tilbake til rundt 970 etter Kristus, er det funnet spor at et lys som ble tent under begravelsen og som fikk brenne inne i gravkammeret til oksygenet tok slutt.

De mest fremtredende funnene fra Grønhaug er rester av flere hundre fragmenter av tekstiler, dun og fjær, sannsynligvis fra tepper, dyner og hodeputer. Dunet har senere blitt identifisert til å kunne være fra grågås (Anser anser) og fra ærfugl (Somateria mollissima). Lignende arter er funnet i de rike båtgravene i Valsgärde, Sverige, fra merovingertid. Tekstilene består av flere forskjellige typer kostbare billedvevnader og tekstiler i både fin og grov tabby og twill, lerrets- og kypertvevnad. Tekstilene fra denne graven er i høy kvalitet, like dem som er funnet i både Oseberg og i Jåttå i Rogaland. Dette har altså opprinnelig vært en svært rik grav.

 

 

Haugbrott i eldre tid

Grønhaug ble sannsynligvis plyndret allerede i fortiden, relativt kort etter gravleggingen. Det vet vi ut fra skjelettmaterialet og dunfjærene fra den dødes seng som lå spredt inne i gravkammeret og ved at gjenstander og annet utstyr har blitt fjernet. F.eks. alle våpen, som var viktige symboler på makt og rikdom i vikingtid, mangler i denne graven.

Gravrøving er relativt vanlig i vikingtiden. Det finnes skriftlige beskrivelser på dette i Landnåmabok, et verk som fortell om bosettingen på Island. Også Osebergskipet hadde blitt plyndret, rundt 120 år etter begravelsen, mens f.eks. Storhaug ikke ble det. Hvorfor ble dette gjort? Var det ren plyndring, i håp om økonomisk vinning, eller lå det politiske eller religiøse motiver bak?

 

Kilder

Bonde, Niels & Frans-Arne Stylegar 2016. Between Sutton Hoo and Oseberg – dendrochronology and the origins of the ship burial tradition. Danish Journal of Archaeology 5(1–2).

Bonde Niels & Stylegar Frans-Arne 2009. Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Viking LXXII.

Opedal, Arnfrid 1998. De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. Arkeologisk museum i Stavanger.

Skre, Dagfinn 2014. From Kaupang and Avaldsnes to the Irish Sea. Clerics, Kings and Vikings: essays on medieval Ireland in honour of Donnchadh Ó Corráin, edited by Purcell Emer, MacCotter Paul, Nyhan Julianne, and Sheehan John. Four Courts Press.