– Knut Rio –

I møtereferatet fra Bergens Museums bestyrelse den 18. november 1835 kan vi lese at styreformann og museets stifter, W. F. K. Christie hadde gjort nyanskaffelser under sitt to måneder lange opphold i hovedstaden.  Hovedsaken under møtet var en samling fra Stillehavet som Christie hadde kjøpt fra en av Kristianias ledende familier, Ankerfamilien. Det var snakk om deler av Bruni D’Entrecasteauxs samling. Men hvordan havnet den i hendene på Peter Anker? For å få svar på det må vi nøste i den store fortellingen om oppdagelsesreisende på 1700-tallet.

 

 

Samlingen bestod angivelig av «Våpen og økonomiske redskaper fra de Caledoniske øer bragt til Batavia af franske oppdagere».  I referatet fra møtet er det listet opp alle gjenstandene som ble kjøpt fra Ankers arving. Det var 71 etnografiske gjenstandene i tillegg til en mynt, to tigerhoder fra India og et løvehode fra Afrika. Samlingen fra Anker ble gitt de 43 første numre i den etnografiske aksesjonsprotokollen til museet og var i den forstand begynnelsen på den første etnografiske samlingen i Norge.

 

Ekspedisjoner, forlis, sykdom og revolusjon

Stillehavet hadde fått spesiell betydning for den europeiske allmennhet utover på 1700-tallet. Den britiske oppdageren James Cook vakte stor oppsikt med sine tre ekspedisjoner til Australia og Stillehavet i perioden 1768-1779. Cook ble drept under en religiøs feiring på Hawaii i 1779, og dette fikk stor publisitet. Den franske oppdageren Louis-Antoine Bougainville sine oppdagelser på samme tid fikk like stor oppmerksomhet i den franske verden, og hans bok fra 1771 «En Reise rundt Jorden» ble standard lesestoff for opplysningsfilosofene. Bougainville ble også rådgiver for kong Ludvig XV i 1772.

Det var altså i direkte fortsettelse av disse to pionérenes oppdagelser da den franske kongen oppnevnte Jean-Francois de la Pérouse til en ny ekspedisjon til Stillehavet. Han reiste av gårde i 1785 med to skip og vitenskapsfolk fra mange forskjellige disipliner. Målet for ekspedisjonen var å kartlegge Stillehavet fra nord til sør. Han seilte rundt Kapp Horn til Påskeøya, videre forbi Hawaii og opp mot Alaska, sør igjen til Monterey i California, krysset videre Stillehavet og nådde Macao hvor han solgte alt pelsverk han hadde fått kjøpt i Alaska. Herfra kartla han store deler av Sør-Kina-havet, Japanhavet, Kurilene og Kamtsjatka-halvøya. Etter et lengre opphold i Kamtsjatka fortsatte reisen mot Samoa, og deretter besøkte han Tongaøyene og siden Australia hvor han ankom i Botany Bay den 26. januar 1788. Fra Botany Bay skulle reisen egentlig fortsette mot Ny-Caledonia, Santa Cruz-øyene, Salomonøyene, Louisadene og igjen til det sørlige og vestlige Australia og deretter hjem til Paris der La Pérouse beregnet å ankomme i juni 1789.

 

 

Det viste seg imidlertid tretti år senere at han antagelig hadde forlist på øya Vanikoro sørøst i Salomonøyene, og oppmerksomheten rundt dette mysteriet holdt seg altså helt frem til 1830-årene. Det var fremdeles en veldig kjent sak da styremøtet ved Bergens Museum fant sted i 1835.

Det fikk også stor oppmerksomhet at Admiral Antoine Bruni D’Entrecasteaux ble sendt ut for å lete etter La Pérouse. De to fregattene La Recherche og L`Espèrance ble sendt ut i 1791 for å finne La Pérouse sine to skip. D’Entrecasteauxs oppgave var å forfølge La Pérouses reiserute og i tillegg å utføre vitenskapelig kartlegging av farvannene i dette området – konsentrert i området rundt Tasmania og New Zealand og i de melanesiske farvannene som til da var lite kartlagt. Han forlot Frankrike i september, seilte via Capetown til Australia og Tasmania. Her tilbrakte han seks uker før han dro videre til New Caledonia, Salomonøyene, Ny Guinea og vest til Hollandsk Vest India (nå Indonesia). Her tok han ombord ferske forsyninger, og gav seg ut på en ny runde rundt Australia. I januar 1793 var han tilbake i Tasmania, og hans beskrivelser av tasmanerne er blant de få som eksisterer av dette folket som gikk til grunne etter europeernes ankomst. Han oppdaget Kermadec gruppen (oppkalt etter ekspedisjonens nestkommanderende) som nå tilhører New Zealand

.

 

 

D’Entrecasteaux oppholdt seg i noen uker på øyen Tongatapu i Tonga gruppen før han igjen fortsatte vestover til Ny Caledonia hvor skipene ankret opp og tok om bord friske forsyninger. Herfra gikk ferden videre til Santa Cruz i Salomonøyene. Her var det trolig gjenlevende etter LaPèrouse sin flåte, på den lille øya Vanikoro, men på grunn av dårlig vær og vanskelige farvann gikk ikke D’Entrecasteauxs mannskaper i land på noen av øyene her. Han fortsatte nordover i Salomonøyene og var den første som kartla Salomonøyene med nøyaktige posisjoner. Han fortsatte videre til øyene i Massim regionen øst for Ny Guinea. Her ligger i dag Entrecasteaux-øyene som har fått navn etter denne ekspedisjonen. I disse farvannene var ekspedisjonen forfulgt av dårlig vær og vanskelige ankringsforhold, noe som gjorde at skipene ikke fikk om bord vann og friske matvarer. Dette gjorde at sjøfolkene utviklet skjørbuk, og D’Entrecasteaux selv døde den 20. juli 1793 i farvannene i nærheten av Admiralitetsøyene på nordkysten av Ny Guinea. Admiral Rossel overtok kommandoen og etter mange dødsfall klarte ekspedisjonen å få om bord nye forsyninger i Wagde Bay på nordvest-kysten av Ny Guinea. I september 1793 ankom skipene Java, og her løste hele ekspedisjonen seg opp.

 

En uoversiktlig tid

Frankrikes krig med England og motvilje hos hollenderne gjorde at ekspedisjonens resultater og materiale ikke ble direkte hjemført til Frankrike. Noe ble beslaglagt av britene og noe ble tatt i forvaring av hollenderne. Det er fullstendig uklart hvordan den videre ferden fra Jakarta til Norge foregikk. Det vi vet er at det var en veldig kaotisk situasjon i verden etter revolusjonen i Frankrike. Kongedømmene i England og Nederland var naturlig nok fiendtlige til den franske revolusjonære republikken. Da ekspedisjonen ankom Batavia, i dag Jakarta, ble mannskapet tatt i arrest og etter hvert ble mye av inventaret på skipene og forskningssamlingene solgt på auksjon. Gjenstandene i våre samlinger, som bare utgjør et lite bruddstykke av ekspedisjonens samlinger, skal på et eller annet tidspunkt ha havnet i hendene på Peter Anker.

 

 

Peter Anker i Trankebar

Anker var guvernør over Trankebar og de øvrige dansk-norske besittelser i Øst-India i perioden 1786-1806. Trankebar ble opprettet som senter for det dansk-indiske handelskompani i 1621, da danskene kastet seg inn i kampen mellom England, Portugal, Holland og Frankrike, for å opprette handelsstasjoner i Sør-Asia. Ankers oppgave i disse årene var å forsvare kolonien mot indre opprør og mot trusler fra omliggende makter, samt å opprettholde sjøfarten og handelen tilbake til Skandinavia. Nøkkelen til å forstå hans samling fra den franske ekspedisjonen ligger i opplysninger om at Anker i 1795 gav amnesti til franske sjøfolk som hadde rømt fra britisk fangenskap. Vi har også funnet et interessant spor i et brev som helt konkret kobler D’Entrecasteaux ekspedisjonen med Trankebar.

I 1801 skrev styrmannen på et av skipene til D’Entrecasteaux et brev til en annen av skipets besetning hvor han nevner at hans tidligere annenstyrmann hadde unnsluppet fangenskap og blitt kaptein for en liten skute som hadde klart å komme seg til Trankebar. Han hadde blitt værende der, holdt skjult i den nøytrale dansk-norske kolonien. Vi må anta at dette brakte ham i kontakt med Anker og at det var slik gjenstandene fra den store franske ekspedisjonen endte opp hos ham. Siden guvernør Anker senere ble en alliert av stortingspresident Christie under den norske frigjøringen i 1814 på Eidsvoll, så er det ikke så rart at samlingen gikk til Bergen da Anker døde.

Dette er i dag den største enkeltsamlingen som er overlatt fra den store franske ekspedisjonen. Resten av samlingen endte opp stykkevis hos private samlere og museer over hele verden, og kanskje en god del på havets bunn i Indonesia.