— Asbjørn Engevik —

Et gravfunnet fra Hamre i Leikanger i Sogn og Fjordane viser at avstanden ned til kontinentet ikke var så stor, selv i deg fjerde århundre etter Kristus. Her har det vært nær kontakt med landområder langt sør i Europa!

 

Under dyrkningsarbeid på gården Hamre i Leikanger fant gårdeier Erik J. Hamre i 1938 et rundt gravkammer dekket av to steinheller. Graven viste seg å inneholde et svært rikt gravgods, blant annet en romersk gullmynt, en såkalt solidus. Mynten tilhører keiser Theodisius I regjeringstid, som var årene 379-395 e.Kr. Solidusen har blitt brukt som smykke over lang tid og er derfor ganske slitt og. Det er derfor ikke så lett å tyde motiver og inskripsjonene. Funn av tilsvarende mynter preget med det samme stempel hjelper oss imidlertid med å tyde innskriften.

 

 

Gull fra Romerriket fant veien til Leikanger

Mest sannsynlig ble denne mynten preget helt på slutten av hans regjeringstid, rundt 393-395 e.Kr. Selv om gullet i seg selv representerte en stor verdi, så var ikke solidusen gangbar mynt utenfor Romerrikets grenser. Mynten har derfor blitt utstyrt med en liten hempe av gull, slik at den kunne bæres rundt halsen som et smykke.  På den måten kunne eieren av solidusen vise sin rikdom og status til alle han møtte.

 

 

Bronsekjelen

I tillegg til gullsolidusen bestod graven av en stor bronsekjele (vestlandskjele) med hank av jern. Oppe i denne bronsekjelen var resten av gravgodset plassert: gullsolidusen, et glassbeger med slipte fasetter, to kammer av bein, tolv bjørneklør, brente bein fra et menneske, noen ubestemmelige bronsefragmenter, samt noen biter av never. Alle gjenstandene har vært med på likbålet og bærer tydelig preg av å være brent. Men oppe i kjelen ble det også funnet noen ubrente bein fra dyr. Dette tyder på at det har blitt lagt ned noe mat i kjelen som den avdøde skulle få med seg i graven.

Skikken med å bruke bronsekjeler som gravurne er ikke uvanlig i eldre jernalder, men skikken tilhører helt klart de rikeste i samfunnet. Bronsekjeler var statussymboler og var svært verdifulle. Akkurat denne typen kjeler ble bare produsert i det frankiske Rhin-området og var derfor mest sannsynlig enten importert, eller hentet til Leikanger av eieren selv. Slike vestlandskjeler er typiske for folkevandringstid (400-575 e. Kr). Nesten alle kjeler som er funnet, er funnet i graver, brukt som gravurner, fylt med brente bein og gjenstander. En helt nøyaktig tidfesting av disse kjelene er vanskelig, men kjeler av lignende utforming dateres gjerne til siste halvdel av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet.

 

 

Glassbegeret er konisk formet av tykt grønt glass med to rekker av innslipte store fasetter. Typen kalles gjerne «Hebnes-typen», etter et funn fra Hebnes i Rogaland (B 4464). Glassbeger av denne typen dateres gjerne til første halvdel av folkevandringstid (400-500 e-Kr.) og er i likhet med bronsekjelen også produsert i Rhin-området.

Bjørneklørne i graven er interessante da de forteller oss mye om hvordan den døde har blitt behandlet og hvordan gravleggingen har forgått. Den avdøde har trolig først blitt lagt på et bjørneskinn og brent. Siden har beina blitt renset ut av bålet og lagt i bronsekjelen sammen med resten av gjenstandene. Skikken med å legge den døde på bjørneskinn var ikke uvanlig på denne tiden, enten liket skulle brennes eller ikke. Bare fra Sogn og Fjordane kjenner vi til ti gravfunn fra tidsrommet 300-550 e.Kr. som inneholder bjørneklør, samtlige av disse er branngraver.

 

 

Det har vært fremsatt ulike teorier om hvorfor vi finner bjørneklør i graver.  De to vanligste teoriene går ut på at de enten er statussymboler og tegn på rikdom og overskudd, eller at avdøde har tilhørt en spesiell gruppe mennesker som kan ha hatt en spesiell religiøs funksjon. Religionshistorikere har trukket frem at bjørnen er Odins dyr og dermed også overklassens dyr. Det kan være en forklaring på hvorfor en lot de døde fra øverste sosiale lag hvile på bjørnefeller.

Gravfunnet med solidusen fra Hamre viser at avstanden fra Hamre i Sogn og Fjordane ned til kontinentet ikke var så stor, selv på denne tiden. Det har vært nær kontakt med landområder langt sør i Europa. Som vi har sett, er både bronsekjelen og glassbegeret produsert i Rhin-området, mens gullsolidusen viser kontakter enda lengre sør. Kanskje kan gjenstandene ha blitt hentet hjem av eieren selv, etter en reise sørover på kontinentet?