– William Helland-Hansen –

At Bergens Museum fikk glede av Bjørn Helland-Hansens forskningstalent og lederegenskaper kan vi takke to begivenheter for, den første en snøstorm i Nord-Norge i 1898, den andre dragkampen mellom forskningsmiljøene i Oslo og Bergen i 1910 og 1911 om å beholde Helland-Hansen.

 

 

Fra Bjørn Helland-Hansen kom til Bergen i 1900 og frem til han trådde av som professor i 1946 og styreformann for Christian Michelsens institutt i 1955 skulle han være en av de mest markante forskere og institusjonsbyggere i byens akademiske miljø. Men veien til denne fremtredende posisjonen var kronglete. Født i Kristiania i 1877 og oppvokst under beskjedne kår, men med et lyst hode og etterhvert gode gymnaskarakterer, tok han fatt på medisinstudiet med sikte på å bli kirurg. Interessen for naturvitenskap var også til stede, og da han fikk mulighet til å assistere Kristian Birkeland på en nordlysekspedisjon til fjelltoppen Halde utenfor Alta i 1898 kunne han ikke si nei. Men på veien fra Kåfjord opp til Halde røk det opp til snøstorm og følget måtte sette opp en provisorisk leir. I strabasene som fulgte forfrøs den unge Helland-Hansen fingrene. Det ble operasjon og amputasjon og tilbake satt den 21-årige studenten med to tommeltotter og kun stubber igjen av de andre fingrene. Medisin og kirurgi kunne han bare glemme.  Men naturvitenskapsmann ville han bli, og søkte seg derfor videre mot havforskning som ledet ham mot studier bl.a. i Stockholm under Vilhelm Bjerknes og Martin Knudsen i København. Få år seinere var han på plass i Bergen, først som hydrografisk assistent ved Norges Fiskeristyrelse, og fra 1906 styrer for Den Biologiske Stasjon ved Bergens Museum.

 

 

I 1910 blåste det opp til storm på nytt; nå var det dragkampen mellom Oslo og Bergen om å få beholde den unge forskeren som skapte bølger. Et ekstraordinært professorat i fysisk geografi ble foreslått fra Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, med samarbeidspartneren og vennen Fridtjof Nansen som initiativtaker og sterk talsmann. ”-skulle det komme til at De trods alt blir i Bergen, da ser jeg på det som et stort tap for vort fremtidige videnskabelige liv, idet De bli isoleret fra landets videnskabelige ungdom, og jeg tror også det blir et tap for Dem selv, særlig i lengden” var Nansen råd til vennen. Helland-Hansen var også lysten på en forskerkarriere i Oslo og muligheter for et tett samarbeid med Nansen. Men han ville bøye seg for Stortingets avgjørelse.

 

 

Uansett, responsen fra Bergens Museum kom umiddelbart etter at Oslo-planene var kjent. Kun fem dager gikk før Bergens Museum var klar med mottrekket: Full professorgasje for Helland-Hansen. Det ble argumentert med at Bergen fra geografiens og naturens side var mer naturlig som et senter for havforskning, at den gode utviklingen for havforskningens kår i Bergen vil bli satt mange år tilbake uten Helland-Hansen. Det ble også påpekt at det var uheldig med sentralisering av forskningen i hovedstaden og at samarbeidet med Nansen kunne fortsette også fra Bergen. Ikke nok med det, et sesongkort på den relativt ferske Bergensbanen skulle følge med stillingen. Proposisjonen om Helland-Hansens professorat i Kristiania ble fremsatt både i 1910 og 1911 og det hele endte med at Stortinget fulgte Bergens Museums forslag med 90 mot 17 stemmer.

Tre år senere ble Bergens første professorer utnevnt, Bjørn Helland-Hansen sammen med de fire andre avdelingsstyrerne ved Bergens Museum. Foran ham lå en lang karriere som forsker og professor, og som leder og institusjonsbygger. Fysisk oseanografi ble etablert som et sentralt fagfelt, Geofysisk Institutt ble opprettet i 1917 med ham som første styrer, han fikk Vilhelm Bjerknes til Bergen og han stod i bresjen for å få oppført eget bygg for Geofysisk institutt som stod ferdig i 1928.