– Knut Andreas Bergsvik –
Nyutnevnt biskop i Bergen stift, Jacob Neumann var på Sunnmøre juni 1824. Her besøkte han Skjonghelleren. Senere på sommeren besøkte han også Limurshulen i Stranda, og etter hvert dro han til Dollsteinhola på Sandsøy og Rønstadhelleren på Lepsøya. På disse besøkene gikk – og noen ganger krøp – biskopen så langt han kunne inn i hulene, og noterte og beskrev det han så. Etter vel ti år publiserte han stoffet i tidsskriftet Urda i 1837 i artikkelen «Bjerg-hulerne i Bergens Stift».
Neumann, som var en av stifterne av Bergens Museum i 1825, var ikke den første som befattet seg med huler i Vest-Norge, men han var den første til å gjøre en systematisk og dedikert undersøkelse av dette fenomenet i Norge. Artikkelen i Urda er et eksempel på hans interesse for naturvitenskapelig og humanistisk forskning og folkeopplysning.
I artikkelen refererte han til huler som fenomen, og nevnte en rekke kjente grotter i Europa og Amerika – han hadde også selv reist og besøkt huler i Sveits – før han gikk i gang med å beskrive hulene på Vestlandet. Disse beskrivelsene dreide seg om selve besøket; hvordan han kom seg inn, og utfordringene han møtte. For eksempel prøvde han og reisefølget å komme seg dypt inn i Dollsteinhola (han måtte selv gi opp underveis). Han tok mål og beskrev også høyde, bredde og lengde, og dessuten hvordan veggene var formet, og hvordan gulvet så ut. Ofte hadde de vært brukt av husdyr. For eksempel i Rønstadhelleren var flaten «… overdækket med tusindaarige Lag med Faaremøg, med hvilke en heel Bygd kunde oppgjødes».
Hvordan huler dannes
Neumann var spesielt opptatt av var hvordan hulene var blitt dannet. Han var i utgangspunktet ikke fremmed for tanken om at huler også kunne være laget av mennesker, men trodde at dette ikke var tilfelle for de vestnorske. Han påpekte at han bare var lekmann på området, men refererte likevel til to ulike prosesser eller «Revolutioner» som hadde vært diskutert blant de naturlærde på denne tiden, nemlig om dannelsen av huler generelt «… skyldes Ilden eller Vandet». For sin egen del falt han ned på at «Vulkanisternes» teori var riktig når det gjaldt Dollsteinhola og Rønstadhelleren: «Mundingen i den sidste ser i det mindste meget vulkanisk ud». Men for Limurshulen skrev han: «Derimod vidner Limurshulen aabenbare for Neptunisterne, hvilket Pontoppidan erfarer og Strøm bekræfter». Han uttrykker likevel tvil når det gjelder den påståtte vanndrevne dannelsen av denne hulen:
«… men naar man tænker paa, hvad Tid der nødvændigen maa kræves, førend Dryppet kan faae bragt en saadan Udhulning tilveje, og førend Vandstrømmene kunde faae dannet Limurshulens Nicher og Hvælv , saa finder man let, at Neptunisternes System kan endnu mindre bestaae med den Mosaiske Tidsregning, end Vulkanisternes. Selv Dyrekretsen i Denderah kan ikke opløse denne Gaade!».
Dette var skrevet i en tid da naturforskere i økende grad stilte spørsmål ved alderen på jorden og på geologiske fenomener slik de var antatt på dette tidspunktet. Erfaringer og observasjoner av hvor lang tid geologiske prosesser faktisk tok, rimte jo ganske dårlig med de kristne og mosaiske skapelsesberetningene. Sitatet over tyder på at Neumann kjente til disse diskusjonene og vi kan vel bare gjette oss til hvilke runder folkeopplyseren tok med teologen i ham på dette punktet.
Bodde mennesker i hulene?
Neumann diskuterte også om det hadde bodd mennesker i hulene. I Bremsneshulen på Averøy på Nordmøre hadde en venn av ham meldt om bein og spor etter ildsteder på hulebunnen. I området han selv tok for seg, var det imidlertid ikke gjort slike funn. Basert på beretningene fra andre land var han likevel sikker på at hulene hadde vært benyttet. Han skrev:
”Ligesom det imidlertid ikke er usandsynligt, at Norges allerældste raae Indbyggere kunde, som Troglodyter (huleboere), have fundet sig vel i disse Naturens for dem fyrstelige Haller, og at de hen i Tiden, adsplittede af de fra Sønden og Østen fremtrængende Folkeslag, have trukket seg tilbake til Bjerghulerne igjen”.
At primitive urfolk var de første til å bruke hulene var i tråd med denne tidens oppfatninger – en idé som kan spores tilbake til antikkens historieskriving – og den ble senere tatt opp igjen og diskutert av andre forskere, da basert på utgravninger. Men Neumann frigjorde seg likevel fra dette tankesettet i den videre diskusjonen, som fokuserte mer på praktiske aspekter og trosforestillinger i vikingtid og middelalder, og her brukte han ikke nedsettende termer. Han pekte på at hulene som lå ved sjøen var godt egnet til midlertidige oppholdssteder for sjøfarende og vikinger og som gjemmesteder for skatter og røvet gods. Sagalitteraturen støttet også opp under dette. Som eksempel nevnte han Snorres beretning om Sigurd Slembe som skal ha bodd i en hule i Nord-Norge en hel vinter på flukt fra kongen. Ifølge Neumann ga sagalitteraturen også innsikt i trosforestillinger som var knyttet til hulene. I Dollsteinhola, der jotnen Bruse skal ha holdt til, skulle det ha vært en skatt, og mange unge stormenn besøkte derfor hulen for å slåss med Bruse og finne skatten.
En naturlært humanist!
Det skrives om Neumann at han var en humanist av de sjeldne. Artikkelen i Urda viser at han utover dette også var dypt fascinert av naturfenomener og dannelsen av dem. Selv om han manglet dagens geologiske begrepsapparat og forståelseshorisont, er det ingen tvil om at beskrivelsene og spørsmålene omkring hulene var relevante, og at de pekte framover mot nye innsikter. Det gjaldt i høy grad også forslagene hans om hvilke mennesker som hadde brukt hulene og hvordan det hadde skjedd. I disse spørsmålene var han, til tross for manglende arkeologisk materiale, påfallende godt informert og balansert i sine tolkninger.
Kilder
Bakken, H. S. (1974). Jacob Neumann – en humanist. Bergen.
Neumann (1837) Bjerg-hulerne i Bergens Stift. Urda, 1, 201-229.