– Knut Andreas Bergsvik –

 

I 1929 kom det en kasse til Bergens Museum med bein, skjell og kulturjord fra lokale folk som hadde funnet dem i Skipshelleren ved Straume i Vaksdal. Arkeologen Johs. Bøe, som tok imot kassen forsto øyeblikkelig at dette var et viktig funn så at dette var et viktig funn. Sommeren 1931 ble det derfor utgravninger. Materialet som kom fram gjennom utgravningen utgjør noe av det rikeste og mest spennende vi har fra norsk steinalder. Funnene er fremdeles aktuelle og brukes stadig i nye analyser.

 

 

Skipshelleren har antakelig fått navnet sitt i nyere tid fordi folk dro båtene opp dit om vinteren, og var et sted der husdyrene trakk inn ved sterk varme eller uvær. Den ligger kort vei fra tidevannsstrømmen mellom Bolstadfjorden og Vikafjorden, som er kjent for godt fiske. Dessuten var dette vassdraget sjøveien mot Voss i gammel tid. I dag ligger helleren i overkant av 20 m.o.h., men for vel 8000 år siden, da den var i bruk for første gang, sto sjøen helt oppe ved boplassflaten. Selve helleren er svær og imponerende, med et høyt svakt skrånende tak. Dråpefallet ligger 15 meter utenfor hellerveggen, så gulvet er helt tørt.

 

Bøes metode

Skipshelleren hadde vært brukt i flere perioder. Materiale og lag fra bosetningsfasene lå oppe på hverandre, det eldste i bunnen, på det meste 1,5 m under overflaten, mens de yngste lå øverst. En viktig oppgave for Johs. Bøe og studentene han hadde med seg var derfor å skille mellom disse lagene. Dette var nødvendig, slik at en etterpå kunne vite hvilke funn som var fra hvilken tid. Etter at utgravningen jobbet Bøe også mye med å datere lagene og funnene i forhold til hverandre slik at han kunne etablere et kronologisk rammeverk for både redskaper og bein som var funnet der. Han klarte å skille ut til sammen sju bosetningsfaser, fra eldre og yngre steinalder (fire faser), bronsealder (en fase), og jernalder (to faser). Senere C14-dateringer av bein fra Skipshelleren stemmer over ens med dette rammeverket og viser at Bøes feltmetoder fungerte godt.

 

Beinfunnene

Det som gjør Skipshelleren så viktig er at den har sjeldent gode bevaringsforhold for organisk materiale, spesielt skjell og bein. På åpne boplasser er denne type materiale vitret bort for lenge siden, men fantes altså her i store mengder – de samlet inn til sammen 175.000 bein! Skjellene lå svært tett i regulære møddinger, og besto for det meste av strandsnegl og blåskjell. Analysene av beina viste at folk i steinalderen jaktet mye på hjort i tillegg til sel, villsvin og elg. Materialet viser dessuten at de også har tatt pelsvilt som bjørn, oter og mår. Det er verdt å merke seg at det bare ble funnet tre bein av villrein. En rekke fugleslag dukket opp, og det er også fiskebein i materialet – først og fremst av torskefisk, men det er også mange andre arter. I de yngre lagene på boplassen er det også husdyrbein, med sau og geit, storfe, tamsvin og hest. Variasjonen er altså ganske stor, og det forteller mye om det økonomiske grunnlaget til folk gjennom historien.

 

 

Redskaper

Det aller meste av beina på boplassen var bare avfall etter slakt eller mat som de har spist. Men det var også bein som var bearbeidet videre til redskaper. Særlig fiskekroker var det mange av. De aller fleste er fra eldre steinalder, og er små (2-3 cm lange) ganske enkle, uten mothaker. De har små hakk slipt inn i stammen – trolig for surring og feste av snøret. Disse krokene var nok beregnet på fiske av ganske små fisk, og passer godt sammen med de små rygghvirvlene som ble funnet i samme lag. De aller fleste krokene var knekt ved overgangen mellom stamme og spiss. Dette tyder på at de var ødelagt under fiske og deretter kastet på boplassen. Sannsynligvis ble fisken tatt i fjorden rett utenfor helleren. Her hadde de nok også brukt harpuner som også finnes i lagene fra steinalder. Tatt i betraktning det store antallet bein av hjort, er det ikke mange prosjektiler å finne i materialet, selv om såkalte tangepiler og flinteggpiler av bein dukket opp. Kanskje brukte de andre fangstmetoder enn pil og bue.

 

 

 

Aktiviteter

På selve boplassen drev de med ulike aktiviteter, som trolig var knyttet til prosessering av vilt, slakting og vedlikehold. Såkalte prener – altså knokler som var spisset i den ene enden for å lage hull i skinn, eller til fletting – ble også funnet, i tillegg til ulike former for skaveredskaper. I funnmaterialet finnes det også økser, kniver og skrapere av stein. Det var relativt få avslag etter produksjon av steinredskaper, selv om de også har drevet med dette. Noen redskaper fra bronsealder og jernalder lå på boplassen, som skår av keramikk, jernspisser, kniver, slagg og nagler. Dette er funn som også kjennes igjen fra de åpne boplassene i disse periodene.

Vi kan altså slå fast at Skipshelleren er en viktig arkeologisk lokalitet. Men hvor viktig var den for folk i steinalderen og senere? Kanskje ikke så veldig viktig. Et mål på dette får vi dersom vi sammenlikner antall steinredskaper på ulike boplasser. I Skipshelleren fant arkeologene bare noen hundre funn av steingjenstander, mens utgravningene av de åpne kystboplassene fører til funn av tusenvis av avslag, pilspisser, skrapere og andre gjenstander. Dette viser – til tross for det rike beinmaterialet – at Skipshelleren neppe var bruk i lang tid om gangen, kanskje bare i forbindelse med korte opphold, og sikkert i forbindelse med ferdsel mellom Voss og de ytre områdene på kysten. Men dette resultatet er likevel spennende, for det reiser jo et nytt spørsmål: Dersom det er så mye bein og så få steinredskaper i Skipshelleren – hvor mye bein har det ikke da vært på de store boplassene på kysten?

 

 

 

 

 

 

Kilder

Bøe, J. 1934. Boplassen i Skipshelleren på Straume i Nordhordland. Bergen: A.S. John Griegs Boktrykkeri.