Over: Den innerste delen av Bergensbuene sett fra Ulriken mot Løvstakken. Bergensdalen mellom disse fjellmassivene representerer lett eroderbare bergarter som utgjør den såkalte Lille Bergensbue. Foto: Haakon Fossen, Universitetsmuseet i Bergen.

 

– Haakon Fossen –

 

Bergensbuene er en bemerkelsesverdig bueformet topografisk struktur, uthevet av langstrakte fjorder, daler og fjellrygger. Den er styrt av berggrunnens struktur og fikk sitt navn av far og sønn Kolderup, som i 1940 dedikerte et helt volum av Bergen Museums Skrifter til disse buene.

 

 

Hva er bergensbuene?

Bergensbuene er en serie skråstilte berglag som snor seg på merkverdig vis i en stor bue rundt Bergen, fra Os til Austrheim og med Løvstakkens gneiser i sentrum. Den sentrale delen kan sees fra Ulriken, men skal hele den 90 kilometer lange strukturen dekkes kreves kart eller satellittfoto.  Strukturen defineres av de langstrakte dalene, fjellryggene og fjordene som følger bergartssoner med forskjellig hardhet og av vekselvis massiv og skrifrig natur. Erosjonen har vært selektiv, enten den ble utført av vann eller isbreer. Svake soner ble til daler og fjorder, med Bergensdalen, Samnangerfjorden og Fensfjorden som fremtredende eksempler. Harde og massive bergpartier, som Gullfjellet og mye av byfjellene, ble stående igjen som høydedrag. Skifrigheten var viktig. Den ble til under Den kaledonske fjellkjedens dannelse og kollaps for rundt 400 millioner år siden.

 

 

Oppdagelsen av buestrukturen

Bergensgeologien ble først kartlagt på 1800-tallet gjennom den tyske geologen Carl Friedrich Naumann (1797-1873). Som ung vitenskapsmann reiste han i 1821-1823 på kryss og tvers i Sør-Norge og gjorde observasjoner og refleksjoner av kulturell så vel som naturvitenskapelig karakter. Han sammenfattet alt dette i en bokpublikasjon i to bind, utgitt i 1824, året før Bergens Museum ble grunnlagt. Her finner vi håndtegnede kart og skisser som for første gang dokumenterer den karakteristiske bueformen som de forskjellige geologiske enhetene så karakteristisk definerer, som foto øverst viser. På den tiden var de tilgjengelige topografiske kart av svært primitiv karakter. Naumanns geologiske kartlegging var derfor imponerende ut fra den relativt begrensede tiden han må ha hatt til rådighet i Bergensområdet. Naturlig nok er kartene mangelfulle og med feil. For eksempel vet vi nå at bergensbuestrukturen ikke fortsetter direkte vestover til Sotra og Øygarden, men er kuttet og forskjøvet langs det som nå kalles Hjeltefjordsforkastningen. Men de store trekkene hadde for første gang blitt identifisert og publisert.

 

 

Far og sønn Kolderup

Etter Neumann kom det flere geologer som også var opptatt av å kartlegge og forstå geologien i bergensområdet. Hiortdal og Irgens publiserte et forbedret kart i 1862, etterfulgt av Carl Fredrik Kolderups kart fra 1903. Nå var bergensbuenes struktur godt etablert, men kartene var fortsatt mangelfulle og uten detaljer.  Det endret seg med det omstendelige verket forfattet av far og sønn Kolderup og utgitt i 1940. Sammen utgjorde de to selve ryggraden i Bergens Museums geologiske samlinger frem til opprettelsen av Universitetet i Bergen og Geologisk institutt i 1946.

Carl Fredrik Kolderup (1868–1942) ble i 1896 bestyrer for Bergens Museums samlinger og professor fra 1914. Han var dermed den første profesjonelle geologen ved Bergens Museum. Carl Fredrik arbeidet hele tiden med å kartlegge og forstå Vestlandets geologi. Han er også kjent som den som i 1904 etablerte jordskjelvstasjonen i Bergen som Norges første.  I 1919 ble sønnen Niels-Henrik Kolderup (1898-1971) ansatt Bergens Museum. Han overtok sin fars professorat i 1939 og ble deretter leder av Geologisk institutt frem til 1969. Bergensbueverket som ble publisert i 1940 var dermed trygt tuftet på Carl Fredriks geologiske livsverk og to tiår av Niels-Henriks profesjonelle karriere. Både kartene og teksten er av ypperlig kvalitet, med en nøyaktighetsgrad som gjør at arbeidet fortsatt ruver i norsk geologisk sammenheng. Bergensbuene (Bergen Arcs System) ble nå formelt introdusert i litteraturen og har blitt etablert som et vidt kjent begrep både nasjonalt og internasjonalt.

 

 

Buene bærer på flere hemmeligheter

Vitenskapen og dens metoder går imidlertid fremover, og med den tolkningene av bergarter, deres alder og de bakenforliggende geologiske dannelsesprosesser. Det var derfor ikke alt som var åpenbart for far og sønn Kolderup. De visste at skifrigheten, eller lagdelingen, ble foldet til en gigantisk bue med flere mindre folder i kjernen (vest for Bergen). De visste imidlertid ikke at dette skjedde da den mektige Kaledonske fjellkjeden kollapset under sin egen vekt i Devontiden, samtidig med at jordskorpen ble strukket. De hadde ikke dagens kunnskap om fjellkjededannelse og sammenhengen med platebevegelser og kontinentkollisjoner, som for alvor utviklet seg fra slutten av 1960-tallet. De hadde heller ikke moderne radiometriske metoder for å fastslå bergarters dannelsesalder. Men beskrivelsen, kartleggingen og tolkningen etter den tids viten dannet et enestående grunnlag for videre forskning, en forskning som fortsatt pågår ved Universitetsmuséet i Bergen og Institutt for geovitenskap.

 

Kilder:

Kolderup, C.F., Kolderup, N.H., 1940. Geology of the Bergen Arc System. Bergen Museums Skrifter 20, 137p.

Kolderup, C. F., 1903. Die Labradorfelse des westlichen Norwegens 11. Die Labrador felse und die mit denselben verwandten Gesteine in dem Bergensgebiete. Bergens Museums Årbok 1903 Nr. 12.

Naumann, C. F. 1824. Beyträge zur Kenntniss Norwegen’s: gesammalt auf Wanderungen während der Sommermonate der Jahre 1821 und 1822. Theil I-II. Leipzig.