– Nils Anfinset –

 

Drepningshammaren på Låvisberget er navnet på stedet der to bronseøkser og en arming av bronse ble gjemt unna for mer enn 3500 år siden. Hvorfor ble slike store verdier gjemt bort høyt oppe i ei ur her innerst i Aurland der veien over til Hallingdal går i dag?

 

Gjenstandene

I protokollen fra 1890 til Bergens Museum, nå Universitetsmuseet står det: «At denne lille fjelddal dog er meget gammel bygd, sees også af det smukke fund (B. M. 3295) fra en meget tidlig del af bronsealderen, som gjordes der i 1878.» Funnet det henvises til er et av de mest spesielle funn fra bronsealderen som er gjort på Vestlandet.

På gården Veim innerst i Vassbygdi i Aurland ble det i 1878 funnet to bronseøkser og en armring oppå en stor stein på et sted som kalles Drepningshammaren. Ifølge et sagn skal en høvding ha blitt slått i hjel her i forbindelse med uenighet om en grensestein. Gjenstandene er datert til begynnelsen av bronsealderen, ca. 1700–1500 f.Kr. Armringen er den eneste av sitt slag som er funnet i Norge, mens det er funnet 45 liknende økser i Sør-Norge – seks av disse er funnet på Vestlandet i Sogn, Nordfjord og på Sunnmøre. Øksene har en opphøyet list i ytterkant og er av en type vi kaller randlistøks. Den ene øksen var knekt i nakkeenden. Øksene funnet på Kvåle i Sogndal og Håheim i Nordfjord har også knekt nakkeparti. På Blindheim ved Ålesund ble det også funnet med knekt nakkeparti i en liten bergsprekk.

 

Hvorfor lå de her?

En rekke spørsmål dukker opp. Kan ødeleggelsene ha vært gjort med vilje? Hvorfor ble halsringen og øksene lagt ned i ura ovenfor Vassbygdi og hvordan kom de hit? Noen mener at slike funn ble lagt ned fordi de skulle hentes senere, kanskje på grunn av krig og konflikter. Andre har tolket slike funn som en form for offer.

Bronsealderen var en periode med store samfunnsmessige endringer, blant annet ser vi økt handel og reiser over store avstander. Mange av de eldste bronsegjenstandene fra Norge har blitt tolket som resultat av handel med prestisjegjenstander i et europeisk nettverk langs Atlanterhavskysten og på de store elvene i Europa. Dette ville gitt dem stor verdi i samfunnet der både metallverdien, men også symbolverdien ville vært stor. Kan det ha spilt inn når gjenstandene så ble lagt ned i en steinur langt inne i en trang Vestlandsfjord og når noen av øksene er knekt i nakken?

 

Offer

Kan det at økser var knekt eller stedet de ble lagt ned hatt en særlig betydning? Reflekterer gjenstandene  noe annet enn en økonomisk verdi? Kan de ha bidratt til å opprettholde balanse og likhet i et samfunn eller en gruppe?

Offernedleggelser i bronsealderen har lenge blitt sett på som en viktig kilde for å kunne forstå religion og organiseringen av handel i denne perioden. Tidlig bronsealder var nemlig en periode med endrede samfunnsformer, nye former for bosetning og begravelser. Trolig hadde gjenstandene en viktig sosial betydning, blant annet gjennom å knekke av deler for å etablere relasjoner mellom mennesker og landskap.

 

 

Menneske og landskap

At bronsene ble lagt ned høyt oppe i steinura kan ha vært viktig for å skape minner mellom mennesker, gjenstander og steder. Det kan fremkalt eller påkalt historier om hendelser, fortellinger, egenskaper og krefter som ble forbundet med gjenstandene og hvor de ble lagt i landskapet. Det betyr at steder og gjenstander kan ha hatt en påvirkning eller kraft i seg selv som vi i dag ikke klarer helt å forstå.

Funnene fra Veim kan plasseres inn i en verden hvor omgivelsene var ladet med mening som skapte et forhold mellom mennesker og landskap. Her har selve ura spilt en viktig rolle. Kanskje hadde det funnet sted en hendelse i ura, eller hadde deler fjellet rast ut? Menneskene kan ha oppfattet at landskapet hadde spesielle egenskaper som ble benyttet i rituelle sammenhenger i forbindelse med transe hvor man kunne «trenge inn» i fjellet, eller at fjellet her gav helt spesielle akustiske egenskaper. Det er påfallende at flere økser og andre bronsegjenstander er funnet på steder der en nettopp kan se for seg en forbindelse med fjellet eller undergrunnen – i sprekker, i steinur og under store steiner.

 

Vi vet ikke sikkert hva som faktisk skjedde en gang for mer enn 3500 år siden innerst i Aurlandsfjorden da disse gjenstandene ble lagt ned i steinura. Men landskapet, menneskene og fortellingene skapte trolig en forbindelse til bronsegjenstandene.

 

Kilder og videre lesing

Aakvik, J. 2000, Med blikket vendt møt sør! En materialstudie av eldre bronsealder på Vestlandet. Upublisert cand. philol. avhandling. Universitetet i Bergen, Bergen.

Anfinset, N. 2020, Fragmenter av historier – et bronsefunn fra Veum, Universitetsmuseet Årbok 2020, s.19-20.

Anfinset, N. 2024, En kort introduksjon til bronsealderen i Norge. Cappelen Damm Akademisk.

Brück, J. 2016, Hoards, Fragmentation and Exchange in the European Bronze Age. In S. Hansen, D. Neumann, & T. Vachta (Eds.), Raum, Gabe und Erinnerung. Weihgaben und Heiligtümer in prähistorichen und antiken Gesellschaften s. 75-92. Berlin: Edition Topoi.

Engedal, Ø. 2010, The Bronze Age of Northwestern Scandinavia. Dr. Philos avhandling. Universitetet i Bergen, Bergen.

Henriksen, M. M. 2014, Stille vann har dyp grunn. Offerteoriens rolle i forståelsen av depotfunn belyst gjennom våtmarksdepoter fra Midt-Norge ca. 2350-500 f.Kr. Ph.d avhandling. NTNU, Trondheim.