– Knut Rio –
Sjøfarten hadde stor betydning for Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Det som ble det store vendepunktet for norsk skipsfart, var i utgangspunktet ikke så heldig.
De store skipsfartsnasjonene, med England i teten, utviklet skip som kunne gå raskere, store dampskip i tre og etter hvert i stål. I tillegg fant man fram til nye ruter som også kortet inn på reisetiden til koloniene. Norske treskip var hverken raske nok eller store nok til å holde tritt med denne utviklingen. Australiafarten ble den siste skansen, på grunn av de lange avstandene med passat-vinder som favoriserte seilskip, og på grunn av den store ekspansjonen i koloniene her; med stor byggevirksomhet og derfor behov for tømmer. Trelast eksport i stor stil til Australia begynte i 1860. Skipene leverte tømmer til Adelaide, Melbourne, Sydney og Dunedin i New Zealand. Videre herfra tok de gjerne med ull, hvete og kull tilbake til England. Det som etter hvert slo heldigst ut ble riktignok å bli værende i Stillehavet og gå på kryss og tvers mellom de forskjellige kolonihavnene. Ut fra konjunkturer i markedet, kunne kapteinene følge ruter hvor de stadig fikk ny last og aldri seilte i ballast. Etter hvert som man ble konkurrert ut av de gullkantede fraktene med hvete, kull og ull tilbake til Europa, begynte de norske seilskipene heller å levere disse varene i mindre partier til de små koloniene i Stillehavet. De norske skipene var særskilt godt egnet til å ta med kokosolje, sukker og bomull tilbake til Australia. De norske rederne spesialiserte seg altså på de små øyer, og seilte over alt hvor der var penger å tjene.
Som et lite vitnesbyrd for denne historien har vi en interessant gjenstand i den etnografiske samlingen. Det er et forseggjort spyd på over to meter, som er oppgitt å være kjøpt fra kaptein J.H. Holmen i 1890 etter at han returnerte fra Stillehavet. En liten opplysning i katalogen gjør spydet ekstra interessant: «Spyd hjemført fra Salomonøerne i 1885 af skibskaptein J.H.Holmen, der med sin styrmand skal have været fangen der i 3 måneder» og det er oppgitt at spydet tilhørte «Kentukka stammen». Mer enn dette vet vi ikke, og det finnes ikke flere opplysninger i våre arkiver. Men den lille opplysningen forteller kanskje alt?
Fra formen på spydet er det klart at det er fra Bougainville øyen eller Buka nord i Salomonøyene, nå tilhørende Papua Ny Guinea. Spydet har den karakteristiske klumpen der hvor spissen går over til skaftet. Denne klumpen skulle angivelig holde på ånden og kraften til spydet. Generelt er det folk fra Bougainville som har laget de fineste spydene i Salomonøyene, og hatt eksport av spyd til øyene sørover. Bougainville var sentralt plassert i disse farvannene og det var normalt for norske skip å ferdes her, på ruten mellom Salomonøyene, Ny Guinea og Australia. «Kentukka» har ikke noe tilsvar i dag, men det kan ha vært en landsby, et språkområde eller et distrikt, og i alle tilfeller kan nok navnet ha blitt borte. Landsbyer fraflyttes jevnlig og der opprettes nye landsbyer med nye navn.
Vi kan bare forestille oss den dramatiske historien til kaptein Holmen og hans styrmann som ble holdt i fangenskap her i tre måneder. Var det kanskje slik at de forliste og ble tatt i havn av Melaneserne, eller ble de kidnappet og løslatt mot løsepenger, eller gjorde de rett og slett noe galt under handel med kokosnøtter slik at de måtte arresteres for en periode? Det er umulig å vite, men det ble en god historie ! Og de fikk altså til slutt med seg et flott spyd som de senere kunne selge til museet og på nytt tjene seg en slant.