– Henrik von Achen –

Vi vet med sikkerhet at museets «alrunerot» var utstilt i 1848. Men i sin trekiste med intarsia og glassplate under skyvelokket kan alruneroten meget vel ha vært blant de gjenstandene som Bergens Museum presenterte på sin første utstilling i mars 1826.

 

 

Angivelig var alruneroten noen år før anskaffet av Werner Hosewinckel Christie, grunnleggerens bror. W. F. K. Christies egenhendige etikett er limt på kistelokket: «Alrune eller Galgemand, Roden af en Urt, som siges at voxe blot paa Retterpladse, og at give Besidderen overnaturlige Kræfter samt Lÿkke til at finde skjulte Skatte». Etiketten er et lite stykke etnografi, som først og fremst forteller publikum om hvilken betydning rotens utseende hadde gitt den innen folkloren.

Interessen for alruner, Mandragora officinalis, skyldtes at roten undertiden kunne likne på et lite menneske. I middelalderen utviklet det seg en forestilling omkring den som en trolldomsplante som skrek når den ble trukket opp av jorden med skrik som kunne drepe et menneske. På slutten av 1500-årene gjorde magien knyttet til denne planten at slike alrunerøtter ble svært populære i fyrstelige kuriositetskabinetter der menneskelikheten selvsagt fascinerte publikum. Den «alruneroten» som Universitetsmuseet fikk fra familien Christie fremstår som en liten gammel olding med langt hår og skjegg.

 

 

Etterspørselen etter alrunerøtter førte omkring 1600 til en betydelig produksjon av slike røtter, og for at de skulle være mest mulig lik mennesker skar man i dem og manipulerte dem for å gi dem mer menneskelige trekk. For å dekke behovet var det heller ikke så nøye om det nå faktisk var alrunerøtter. I praksis blomstret det altså opp en produksjon av små figurer som så kunne selges til fyrstelige kuriositetskabinetter som «alrunerøtter».

 

 

Universitetsmuseets «alrunerot» er en del av en helt annen plante eller rot. Den er så utskåret og har fått innsatt strå som hår. Dette skjedde da roten var fersk og da den tørket og trakk seg sammen holdt den så hårstråene fast. Det som ble presentert for museets besøkende som en magisk og forbausende menneskeliknende rot er altså ved nærmere ettersyn, en slags skulptur. Da Universitetsmuseet i 2018 ønsket å undersøke den litt nærmere kom dette for dagen, og en C14-analyse av hårstråene utført i Sveits daterte den nettopp til årene omkring 1600.