– Knut Rio –
Utover 1800-tallet oppstod en hektisk handel med eksotiske gjenstander verden over. Det hersket en dyp fascinasjon i Europa for fremmede ritualer og kunstutrykk, og nomadiske levevis ble spesielt populære. I museets samiske samling finner vi et særlig grotesk eksempel på denne handelen.
Som et resultat av den omfattende handelen med de populære samiske bruksgjenstandene finnes det i dag rundt 25000 samiske gjenstander i museer og private samlinger i Norge. Totalt i landene som er omfattet av Sapmi (Norge, Sverige og Finland) finnes det til sammen 50-60000 gjenstander. Ved Universitetsmuseet har vi tre gipsavstøpninger av faktiske personer som i 1853 satt i fengsel i Kristiania Tukthus (senere Akershus fengsel). Her følger en historie som i dag er oppsiktsvekkende og forteller mye om både synet på samer og vitenskapens metoder på 1800-tallet.
Historien begynner med at Universitetet i Kristiania i 1851 fikk en anmodning om å skaffe til veie samiske gjenstander til en utstilling ved Crystal Palace i London. Til gjengjeld ville de få tilbake gjenstander fra andre deler av verden, slik at de kunne se fram mot en første etnografisk utstilling i Kristiania. En av ideene var å ta gipsavstøpninger av tre samiske fanger som satt i fangenskap i byens fengsel. Dette kom nok til ved at lektor i det lappiske og finske språk, Jens Andreas Friis allerede var i kontakt med disse fangene for å samle informasjon til sin bok om «Lappisk Grammatik» utgitt i 1856. Det viser seg også at det er Friis som har anmodet om å få fangene overført fra Trondheim til hovedstaden for å lettere kunne forske på dem.
Avtrykkene av hodene ble tatt tidlig på året 1853 av gipsmaker Guidotti, en italiensk kunstner som var bosatt i Kristiania. Hodene ble kopiert i syv eksemplarer for at de skulle byttes bort eller selges til andre museer. Portrettene i gips var ettertraktede, også utenfor Norge. Ett sett vet vi gikk til London, ett sett ble viktig for de nye utstillingene i Kristiania, og ett sett gikk altså til Bergens Museum noen år senere. Salget av gipsavstøpningene til Bergen ble formidlet av Ludvig K. Daa (1809-1877) som var bestyrer for Etnografisk Museum i Oslo – og for øvrig fetter av lektor Friis. I 1862 skrev Daa til Bergens Museum om muligheten for å bytte bort noen gjenstander. Daa hadde da nettopp tiltrådd som leder for Etnografisk Museum i Oslo og var ivrig etter å få tak i godbiter til sine samlinger i bytte mot ting som han hadde skaffet til veie selv. Ifølge Daas beskrivelse var avstøpningene av navngitte fanger i tukthuset.
Mathis Hætta, Peder Rig og Nils Karasjok
Navnene som oppgis for gipshodene var Mathis Hætta, Peder Rig og Nils Karasjok. Historien til de tre forteller oss mye om den systematiske koloniseringen av de samiske områdene. Peder Olsen Rig, fra Polmak, var 35 år da han ble arrestert i 1852. I fengselsprotokollen kommer det frem at han fikk tre og et halvt års fengsel for tyveri av en reinsdyrskalv, som han slaktet fordi han ikke hadde mat. Mathias Jacobsen Hætta, fra Kautokeino, var 30 år da han ble arrestert i 1851. Han fikk en dom på tre år, som det står, «for ulovlig at have hindret Afholdelse af almindelig Gudstjeneste». Det ble også lagt til at han var «meget trodsig, og vilde ikke arbeide før han havde faaet nogle Prygl». Han var en av dem som ble dømt for oppvigleri mot kirken i Skjervøy, de som heller ville følge sin egen tro innenfor Læstadianismen. Han og Rasmus Spein ble sendt til Christiania for å sone på Akershus, der han satt fengslet frem til februar 1853, da han ble satt fri og kunne reise hjem til Kautokeino. Rasmus Spein døde under fengselsoppholdet. Mathis var altså på Akershus da Kautokeinoopprøret fant sted i november 1852. Han var eldre bror av «opprørslederen», Aslak Hætta, som ble halshugget i 1854. Mathias var gift med Ellen Skum som også ble dømt til døden, men benådet og sluppet fri i 1867. Nils Pedersen, fra Karasjok, var 43 år da han ble arrestert i 1849. Han hadde da fire barn. Også han fikk tre og et halvt års fengsel i tukthuset for reintyveri.
Hvorfor gipsavstøpninger?
Disse avstøpningene hadde høy prioritet ved det nyetablerte Etnografisk Museum i Kristiania i 1853. Hvorfor? De nylige tendensene til opprør på Skjervøy og Kautokeino og drapene på folk fra embetsverk og handelsstand var skremmende. Den samiske motstanden ble mer kjent og fikk et litt mer alvorlig preg, og avisene trykket hele tiden historier om de «forferdelige læstadianerne». Kanskje var det grunnen til at man laget gipsavstøpningene i 1853? Det ga kanskje en viss skrekkblandet sensasjon å kunne stille ut ansiktene til disse «morderiske kriminelle». En annen grunn kan være at siden det satt samer i fengsel i Kristiania, ble det enklere å skaffe portretter av dette «primitive» folkeslaget. Måling av hodeskaller var vanlig for å kunne bestemme fremtoning og temperament hos innfødte befolkninger, og språkforsker Friis’ involvering bidro også til det mørke kapittel i samenes historie som nå er i søkelyset til Sannhetskommisjonens rapport.
Kilder
Fange- og domsekstraktprotokoll fra arkivet etter Kristiania tukthus