– Knut Andreas Bergsvik –

Da arkeologen Haakon Schetelig ble ansatt ved Bergens Museum i 1901, var kunnskapen om steinalderen  i Norge svært begrenset. En av de første oppgavene han påtok seg, var derfor å grave ut boplassen Sokkamyro i Langevåg på Sør-Bømlo. Arbeidet skulle vise seg å få stor betydning for fagfeltet, og la grunnlaget for boken «Primitive tider i Norge», som kom i 1922.

 

 

Miljø for diskusjon

Da Haakon Shetelig ble ansatt, fantes det allerede en del løsfunn i museets samlinger. Dette var funn som var gjort av ikke-arkeologer og levert inn til museet, men kun en boplass – Holeheia på Jæren – var vitenskapelig undersøkt. Utgravningene på Sokkamyro i Langevåg ble utført over flere somre; nesten hvert år vendte Schetelig tilbake til Sør-Bømlo for å grave ut og registrere nye boplasser. På disse feltarbeidene hadde han ofte med seg arkeologkolleger. På den måten skapte han et levende miljø for diskusjon og utvikling av steinalderarkeologien. Her fikk også naturvitenskapelig forskning en sentral plass.

 

Status

Arbeidet gav viktige resultater. En annen arkeolog, Anthon W. Brøgger, publiserte for eksempel en samlet oversikt over steinaldersmaterialet fra hele Vestlandet. Han grov også ut både Vistehula ved Stavanger og boplassen på Garnes utenfor Bergen. Anders Nummedal fant de første flintplassene ved Kristiansund og på Sotra, Anathon Bjørn grov ut boplassen Korsen på Sunnmøre. Fra zoologen August Brinkmann og Shetelig selv kom publikasjonen om utgravningene av Ruskeneset. Samtidig fikk geologene bedre kontroll med endringer i isavsmelting og havnivåer i regionen. Ved inngangen til 1920-tallet var derfor situasjonen en helt annen enn i 1901, og Shetelig mente at tiden var moden for en oppsummering, der resultatene fra disse og andre forskningsarbeid ble satt i en sammenheng.

 

 

 

«Primitive tider i Norge»

Boken kom i 1922 og fikk tittelen «Primitive tider i Norge». Den var nok primært rettet mot fagkolleger, selv om stoffet også ble gjort tilgjengelig for et bredere publikum. Den var komponert dels kronologisk, dels tematisk.

«Primitive tider» var en ambisiøs bok, ved at den forsøkte å skape sammenhenger og mening i et stort og mangfoldig datamateriale. Shetelig poengterte at arkeologene var ganske alene i dette arbeidet: «… de arkeologiske kildene, slik som de nu engang er, blir allikevel de eneste som kan si noe om land og folk i Norge gjennom så lange tider før historien». Men han var også ydmyk – allerede i forordet skrev han at dette er hans versjon, den ga seg ikke ut for å være et endelig svar, bare en utredning av «… hvordan spørsmaalene nu ligger an og fundene kan tolkes».

Mer enn hundre år senere er det selvsagt også lett å peke på områder der han tok feil eller der han ikke fikk gjennomslag for sitt syn. Hans forslag om en egen «beinalder» ble for eksempel ikke spesielt godt mottatt i fagmiljøet, og hans datering av eldre og yngre steinalders gjenstander og kulturer er til dels forskjøvet i forhold til dagens status. Og ikke minst er rasespørsmål basert på målinger av hodeskaller utdatert i forskningen. Men for andre spørsmål er Sheteligs løsninger og tolkninger fremdeles relevante.

 

 

Tilnærmingsmåten

En viktig årsak til bokens fortsatte relevans er selve tilnærmingen, som var ganske åpen til alle problemområder. Han veide argumentene for og imot, diskuterte og balanserte, samtidig som han godt kunne formulere klare synspunkter og tolkninger. Shetelig var i slike sammenhenger en mester i å formulere hard kritikk på en skånsom måte.  I sin omtale av den faglig og politisk omstridte tyske arkeologen Gustav Kossina sin metode skrev han for eksempel: «Det er et arbeide som indeholder en rigdom av interessant materiale; tankerækken er logisk i skarpeste form, og de store og mangesidige problemer trænges sammen som koncentrerte formler. Det er en farlig vei i empirisk forskning».

 

Et annet viktig punkt, som fremdeles er sentralt, er den tverrvitenskapelige tilnærmingen. Han brukte aktivt nye data fra geologer om havnivåendringer, som gjorde ham i stand til å datere funn, boplasser og bergkunst ganske presist. Han dro også inn botanisk og zoologisk forskning og resultater, særlig om det rike beinmaterialet som hadde kommet gjennom hule- og hellergravningene de siste årene før boken kom. Diskusjonene av steinalderens helleristninger er også klart påvirket av Sheteligs kunstfaglige innsikter.

 

 

Internasjonal

Et tredje sentralt aspekt ved boken er dens brede internasjonale orientering. I nesten hvert eneste kapittel henviste han til parallelle funn og utviklingstrekk i andre land, både i Norden, Baltikum og Russland. Dette ga ham mulighet for å se sammenhenger som tidligere hadde vært oversett, og som ga det norske materialet en grov dateringsramme og en plass i Europeisk forskning. Han tok det altså for gitt at endringsforløpene hang sammen i et stort geografisk område. Funnene fra dansk og svensk arkeologi – som på denne tiden var foran de fleste andre – var spesielt viktige for ham å sammenlikne med, men han brakte også inn A.W. Brøggers teorier om sterke nord-østlige «arktiske» impulser – muligens innvandringer – i yngre steinalder i Norge. Til sammen indikerte dette, ifølge Shetelig, et komplekst kulturhistorisk forløp i Norge, der de viktigste årsakene til endring kom utenfra. En ulempe ved dette perspektivet sett i ettertid er at regionale forhold og særskilte tilpasninger ble nedtonet, mens spesielt dansk arkeologi la premisser for tolkningene av det norske materialet.

Som den første helhetlige sammenstillingen av steinalderarkeologien i Norge er det ingen tvil om at «Primitive tider» var viktig for dette forskningsfeltet i Norge. Den var en «fot i bakken» for alle involverte forskere, og gjennom reflekterte diskusjoner av aktuelle spørsmål og egne kompetente bidrag, ga Shetelig retning til mye av forskningen som skulle gjøres senere.

 

Kilder

Shetelig, H. 1922. Primitive Tider i Norge. Bergen: John Griegs Forlag.