– Christina Garmann-Nøss Holmefjord –

 

På Universitetsmuseet finnes en unik samling av hvalskjeletter som er montert i taket. I forkant av renoveringen av museumsbygningen som gjenåpnet i 2019, ble det bestemt at skjelettene skulle gjennomgå et større restaureringsprosjekt. Dette er historien om arbeidet mellom ribbein og under enorme kranier i hvalsalen på museet.  

I tillegg til å være iøynefallende objekter i utstillingen, er disse skjelettene også en viktig del av museets vitenskapelige samling. I renoveringsprosjektet ble skjelettene definert som en del av bygget og skulle dermed ikke tas ned. Skjelettsamlingen er derfor en identitetsbærende «kronjuvél» i utstillingen med både museumshistorisk og vitenskapelig verdi.

Skjelettene ble samlet inn i perioden sent 1800-tall til tidlig 1900-tall. Flere av dem er gjenkjennelige på et kobberstikk som viser et situasjonsbilde fra da det nybygde museet åpnet med Nordens første internasjonale fiskeriutstilling i 1865.

 

 

Havets giganter har gjennom sin tjeneste ved museet, samlet både publikum og mengder av støv.  Skiftende klima og lys fra de store vinduene har også bidratt til skader på knoklene.  Hvalskjelettenes høye fettinnhold har også gjort at fettet gjennom tiden har trengt ut til overflaten, hvor det er etterlatt som en mørk og seig masse.

Skjelettenes utilgjengelige plassering har gjort vedlikehold vanskelig. Men i forbindelse med renoveringen av museumsbygningen ble det satt av ressurser til restaurering av hele skjelettsamlingen.

Men finnes det en oppskrift på rens av et hvalskjelett, og hvem sitter i så fall på den? Her måtte vi ut i verden for å lete. Lignende prosjekter på Natural Museum i London og Canterbury Museum i New Zealand ble referanser i planleggingen vår.

Etter ansettelsen av kvalifiserte hvalvaskere bestående av fire konservatorer og en spesialist på skjeletter, startet byggingen av et intrikat system av stillaser.

 

 

Da vi første gang tente lysene på stillaset over skjelettene, åpenbarte det seg et fasinerende syn av et mykt landskap av støv. Masse støv.

 

 

Støvsugere og børster ble våre våpen for å komme ned til selve beinet. Så mye støv var det at vi av ren nysgjerrighet tok vare på støvposene for å veie dem. Og om noen skulle lure på hvor mye støv som samles på et knølhvalskjelett gjennom 150 år, er svaret 477g. Det høres kanskje ikke mye ut, men støv er lett så det er det!

Vel framme under støvlaget begynte utprøving av ulike rensemetoder.  Rens med tørris, lateks og sandblåsing ble testet sammen med det siste innen laserteknologi. Sistnevnte utgjorde en futuristisk scene i sterk kontrast til de antikke omgivelsene.

 

 

Den mest effektive metoden viste seg å være rens med en oppløsning av vann, etanol, aceton, ammoniakk og såpe. Med kost, svamp eller tannbørste, ble skjelettene renset centimeter for centimeter. Skittent vann ble fjernet med vannsuger.

 

 

Etter at skjelettene var renset for støv og skitt fikk vi en oversikt over de fysiske skadene på knoklene. Sprekker i knoklene og manglende fragmenter ble skjult med ulike materialer før overflaten ble malt for å ligne det aktuelle beinet.

 

 

Resultatet av det etter hvert rutinepregede arbeidet har gitt oss både rene knokler og en oversikt over tilstanden på hvert enkelt skjelett. Ikke minst gir dette oss litt mindre utfordringer med tanke på fremtidig vedlikehold.

 

Kilder

Film om å rense en hval: https://vimeo.com/20280473?