– Trond Klungseth Lødøen –

Det hadde neppe vært mange kjente helleristninger her til lands uten de mange årvåkne turgåerne eller grunneierne, som ofte ved rene tilfeldigheter har oppdaget motivene, og varslet museet eller kulturvernmyndighetene. Noen holder opplysningene for seg selv, men heldigvis kjenner mange på et samfunnsansvar om å gjøre slike gjen- og nyoppdagelser kjent for offentligheten. Enkelte gjør en formidabel innsats.

 

 

Funnet

I januar 1998 ble museet varslet  om at det på gården til Leidolv Berge i Strandebarm i Hardanger, var funnet noen figurer på en bergvegg nært gårdsbebyggelsen. Vi får ganske ogte slike opplysninger. De er alltid av interesse, og vi følger dem alltid opp. Det er likevel ikke alltid at det som meldes inn er menneskeskapt. Naturen kan være lunefull og har mange steder dannet linjer som kan fremstå som menneskeskapte, men er det likevel ikke. At oppdagelsene skulle være inne på selve gårdsplassen brakte med seg et snev av tvil – hvorfor var ikke disse oppdaget tidligere?

 

Stor entusiasme

Da de kom til Strandebarm, ble arkeologene fra fylkeskommunen og museet tatt varmt imot av Leidolv og Karen Elise, og kunne kort tid etter, med begeistring konstatere at dette dreide seg om helleristninger. Bare 15 meter fra driftsbygningen og godt skjult av mange høyreiste grantrær kunne en umiddelbart telle mange titalls figurer. Det var hovedsakelig skipsfigurer, men også sirkler og andre symboler. Grunneierne viste en fantastisk entusiasme og lyttet til det arkeologene kunne fortelle om de mange figurenes tradisjon og andre arkeologiske sammenhenger. De kunne knapt nok vente på at museet ville gå i gang med dokumentasjonen av helleristningene.

 

 

Det ble bestemt at dokumenteringen av ristningene skulle gjennomføres som et feltkurs for studenter, og alle ble umiddelbart ønsket hjertelig velkommen av eierne. Rollene ble etter hvert nesten snudd på hodet, hvor Leidolv sendte søknader om sikringsmidler til ulike etater og la til rette for at museet skulle få de aller beste arbeidsvilkår på tunet deres. Arbeidet trakk ut i langdrag delvis fordi været ikke alltid var det beste og fordi helleristningene befant seg langt oppe på bergveggen hvor både stillas og stiger var nødvendige.

Det var nesten som om begeistringen bare økte i takt med at et økende antall arkeologer og arkeologistudenter dukket opp på gården. Grunneierne var også like nysgjerrige som forskerne da det ble gjennomført en begrenset utgravning rett under bergveggen med helleristningene. Disse avslørte arkeologiske avsetninger og ildsteder som det var mulig å relatere til bergkunsten. Det var dessuten mulig å tidfeste dette til tiden rundt da bildene må ha blitt hugget inn i bergveggen. Dette var nok en gang i overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder – for om lag 2500 år siden.

 

En unikt godt samarbeid

Leidolv og Karen Elises overveldende entusiasme og gjestfrihet har aldri opphørt. Når det har vært nødvendig med ettersyn av bergkunsten, har det alltid vært vanskelig å forlate både gården, Bergefamilien og bergkunsten. De har velvillig stilt opp med utstyr, tilbydd overnatting, og utallige ganger bydd på kaffe, måltider og sider, og rett og slett skjemt oss bort. Vi har blitt møtt med et oppdekket langbord på tunet bugnende av mat og frukt etter at vi varslet vår ankomst fordi en journalist ville lage en reportasje om bergkunsten i Norge.

Av det som arkeologene trodde bare skulle være en kort befaring med noe etterfølgende skjøtselsarbeid, har Bergefamilien med Leidolv i spissen, klart å lage en folkemusikkfestival, til ære for både studenter og ansatte – og fordi sideren var drikkeklar – men ikke minst til ære for et stadig økende antall helleristninger.

En hel flåte av skip, sirkler og andre symboler som i antall ble langt over et hundretalls figurer. Skip som later til å seile på skrå oppover bergveggen langs etter lagdelingen i berget. Akkurat dette er et godt eksempel på hvor meningsbærende og betydningsfull selve berget er for bergkunsten.

Oppdagelsen av bergkunsten hos Leidolv og Karen Elise gav ringvirkninger, sannsynligvis fordi Bergefamilien var veldig gode talspersoner for oppdagelsene på gården deres og fikk andre til å oppdage flere helleristningsfelt, ved både Aksnes og Breievne lenger inn langs Hardangerfjorden i Kvam.