– Knut Andreas Bergsvik –

Fra 1970-tallet var det store satsinger på utbygging av infrastruktur på Vestlandet. Bilene var i ferd med å erstatte båtene og de trengte bedre og nye veier og bruer. Etter hvert var tiden kommet til Radøy og Fosnøy, og veiplanene fanget raskt arkeologenes oppmerksomhet.

 

 

Fosnstraumen var godt kjent fra tidligere. Undersøkelsene i Grøndalen på 1930-tallet og Ramsvikneset på 1960-tallet hadde også gitt svært rike funn. Fosnstraumen er en kraftig og næringsrik tidevannsstrøm. Slike strømmer er produktive for plankton og tiltrekker seg dermed arter på alle nivå i næringskjeden: fisk, sjøfugl, nise, sel, oter og mennesker. Fosnstraumen regnes fortsatt som en god fiskeplass.

Kunnskapen en hadde på forhånd tydet på at det var gode bevaringsforhold for organisk materiale, som bein, planterester og pollen, noe som er sjeldent på åpne boplasser på Vestlandet. Dessuten så det ut til at boplassene i Kotedalen hadde vært brukt i lang tid i både eldre og yngre steinalder. Utgravningene kunne derfor bidra med viktige nye data når det gjaldt endring i materiell kultur og i økonomi. En hadde sjansen til å finne ut hva folk hadde jaktet og fisket i de ulike periodene av steinalderen, og samtidig komme nærmere et svar på når vestlendingene ble jordbrukere. For å grave ut boplassen og løse noen av disse problemene satte museet sammen en tverrfaglig gruppe, alle fra Universitetet i Bergen.

 

 

Et sentralt sted

Utgravningene var krevende, for ettersom boplassen var brukt i lang tid, hadde det også dannet seg 15-20 cm tykke «kulturlag» (som besto av jord og stein, ildsteder, avfall, gjenstander, bein og trekull) som lå direkte oppe på hverandre. Folk hadde hele tiden bodd ved stranda, og på grunn av landhevingen hadde de flyttet seg gradvis nedover i terrenget, slik at kulturlagene fra eldre steinalder lå litt høyere enn dem fra yngre steinalder. Arkeologene arbeidet mye med å skille lagene fra hverandre og sørge for at materialet de samlet inn kunne knyttes til ulike bosetningsfaser. Aktiv bruk av C14-dateringer gjorde at de klarte å skille ut 16 slike faser, der den eldste var datert til ca. 8000 f.Kr. og den yngste til 3000 f.Kr., altså en periode på 5000 år. Parallelt med utgravningene ble området på begge sider av Fosnstraumen registrert med prøvestikk, og disse registreringene viste at Kotedalen bare var en av mange boplasser som hadde vært brukt i denne tidsperioden. Det er få områder langs kysten der tettheten av boplasser er like høy, så Fosnstraumen må ha vært et sentralt sted.

 

 

Nye teknikker og materialer

Resultatene ble publisert i 1992 og satte en ny standard for steinalderforskningen på Vestlandet. Analyser av redskaper og råmaterialer fra den sammenhengende lagsekvensen ga mer presise dateringer av enkelte trekk og viste også klare endringer over tid. Overgangen mellom eldre og yngre steinalder omkring 4000 f.Kr. er for eksempel tydelig. Da begynte de som bodde på Kotedalen å bruke nye teknikker og råmaterialer av stein (for eksempel rhyolitt fra Bømlo og skifer fra Sunnfjord), for å produsere pilspisser og kniver. Nye øksetyper kom også inn i denne perioden, selv om selve råmaterialene – grønnstein og diabas fra Bømlo og Flora – fremdeles var i bruk. Den store råmaterialvariasjonen viste at folk som bodde på denne boplassen var mobile og hadde et kontaktnett som strakk seg over hele Vestlandet.

 

 

Dyrebein

Selv om beinmaterialet hadde vært brent, kunne mange av beina artsbestemmes og viste at folk hadde utnyttet en lang rekke dyr. Det viste endring over tid, fra mer omfattende fangst av sjøpattedyr (sel og oter) i eldre steinalder til større vekt på landpattedyr (hjort og villsvin) i yngre steinalder. Fiske hadde de drevet med hele tiden, først og fremst i strømmen utenfor boplassen, der de tok arter som sei, torsk, sild og flyndre. I enkelte av ildstedene fra yngre steinalder var det svært gode bevaringsforhold for bein, og beina viste at både laksefisk og alkekonge var til stede, som er arter som bare finnes på Vestlandet henholdsvis om sommeren og om vinteren. Dette indikerte sterkt at bosetningen strakk seg over det meste av året, og viste at selv om folk har vært mobile, så kunne de også bo lenge på samme sted.

 

 

 

Husdyr og dyrking?

Et sentralt spørsmål var om de kan ha drevet husdyrhold og dyrkning yngre steinalder. Analysene av beinmaterialet ga ingen støtte for dette fordi det ikke ble funnet et eneste husdyrbein. Men i askelinser fra yngre steinalder fant botanikerne pollen av bygg og hvete. Kornpollen dukket også opp i lag datert til yngre steinalder i en myr like utenfor boplassen på Kotedalen. Det var ikke mye, men kan likevel tyde på at folk integrerte jordbruk – riktignok på ganske lavt nivå – i sitt økonomiske grunnlag og levevis, der fangst og fiske fremdeles spilte en avgjørende rolle.

 

 

 

Kilder

Bergsvik, K. A. 2001. Sedentary and mobile hunter-fishers in stone age western Norway. Arctic Anthropology, 38, 2-26.

Hjelle, K. L., A. K. Hufthammer, P. E. Kaland, A. B. Olsen & E. C. Soltvedt. 1992. Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Bind 2: Naturvitenskapelige undersøkelser., 150. Bergen: Historisk museum, Universitetet i Bergen.

Olsen, A. B., 1992. Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Bind 1: Fangstbosetning og tidlig jordbruk i vestnorsk steinalder: Nye funn og nye perspektiver. Bergen: Historisk museum, Universitetet i Bergen.

Olsen, A. B. 1995. Fangstsedentisme og tidlig jordbrukspraksis i vestnorsk yngre steinalder belyst ved undersøkelsene i Kotedalen, Radøy, Hordaland. In Steinalderkonferansen i Bergen Arkeologiske skrifter 8, eds. K. A. Bergsvik, S. Nygård & A. J. Nærøy, 131-150. Bergen: Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.