– Gitte Hansen – 

Arkeologene har funnet nesten 700 gjenstander med runeinnskrift i Bergen. Tekstene, som oftest er ristet, altså spikket inn i pinner av tre, forteller om alminnelige menneskers tanker og liv. Disse gjenstandene viser også at det å riste runer ikke var forbeholdt samfunnets øverste sjikt.

 

 

Blant bergensinnskriftene er det en håndfull som er litt frekke, altså erotiske i sitt budskap. De ble funnet på Bryggengravningen (1955-1979), hvor bygårder i den nordlige delen av Bryggen i Bergen ble undersøkt.

Bugården

I Bugården er den eldste erotiske innskriften tolket slik «Elsk du meg, eg elskar deg. Gunnhild. Kyss meg, eg kjenner deg godt» (Liestøl 1963: 22) (datering 1225/30-1248). Teksten er ristet på en tellepinne. Slike pinner ble brukt av handelsfolk når de skulle kontrollere at alle varer var kommet på rett plass.

 

 

Den neste innskriften fra Bugården er ristet på en trepinne. På den ene side står det: «Min kjære kyss meg», på en annen er det ristet «futhark», som er de første tegnene i runealfabetet (Liestøl 1963: 15) (datering 1250-1275). I middelalderen kan folk ha brukt futhark som en magisk innskrift, som skulle gi lykke og hell.

På samme sted og datert til samme tid, ble det funnet en «erotisk» pinne med innskrift som er tolket slik: «Herlig er fitta, måtte pikken skjenke den» (Spurkland 2001: 207).

Den siste innskriften fra Bugården er ristet på en hårnål. Her står det enkelt og greit: «Smed låg med Vigdis av sneldebeinane» (sneldebeinsfolket) (Liestøl 1963: 24) (datering 1290-1332).

 

Søstergården

I Søstergården er det funnet to erotiske innskrifter. På den første står det: «Ingebjørg elska meg då eg var i Stavanger» (Liestøl 1963: 21) (BRM 0/35509, B390) (datering 1185-1198) (Figur 4). Den andre er tolket slik: «Jeg elsker den mannens kone så høyt at ilden tykkes meg kald! Og jeg er den kvinnens elsker» (Spurkland 2001: 206) (datering 1170-1185) (Figur 5A).

 

 

Gullskoen

Den siste erotiske ristningen er fra Guldskoen og den har den samme begynnelse som en av tekstene fra Søstergården: «Jeg elsker den mannens kone…». Resten av denne innskriften er ikke lesbar og kan ikke tolkes (Spurkland 2001: 206) (datering 1290-1332) (Figur 5B).

 

 

 

 

 

Funnomstendighetene

Alle gjenstandene med erotiske runeinnskrifter er funnet i Vågen. De fleste er fra bolverkskar som dannet fundament for bygårdenes kaianlegg fra slutningen av 1100-tallet til innpå 1300-tallet. Sannsynligvis ble pinnene kastet eller mistet inne på land og fulgte med søppel og andre fyllmasser, når en fylte opp bolverkskar i forbindelse med utvidelse av kaiområdene mot Vågen foran bygården.

 

 

Hvem var det som elsket en annen manns kone?

Vi har sett at to innskrifter fra nabogårdene Søstergården og Gullskoen begynner på samme måten «Jeg elsker den manns kone…». Kan runene være ristet av samme person? Innskriftene har noe ulik datering, men det kan det være ulike grunner til, iblant kan en gjenstand havne i jorden mange år etter at den ble laget. Når vi studerer «håndskriften» på de to pinnene, ser vi at det er lite trolig at samme person ristet runene. Den første risteren tok en svær pinne og skar runene dypt og klart. Mellom hvert ord er knivspissen hakket inn i pinnen flere ganger. Den andre risteren tok en mye mindre pinne, runene står tett i tett, og runene er ristet så svakt at de nesten er usynlige. Her kan det nok ikke være snakk om samme person! Kanskje innskriftene avspeiler litt dramatiske, men vanlige poetiske talemåter i middelalderens Bergen?

 

Øyeblikksbilder fra middelalderens Bergen

Gjennom de frekke runeristere er vi blitt bedre kjent med en håndfull mennesker fra middelalderen. En gang på midten av 1200-tallet var det i Bugården en gutt eller jente med kjærlighetssorg. På slutningen av 1100 tallet kom en kar hjem til Søstergården, han hadde vært innom Ingebjørg i Stavanger og var tilfreds med livet. En annen gang, nå i begynnelsen av 1200-tallet, kom en handelsmann til Bergen. Da han hadde losset skipet og gjort opp for seg drog han til Gunhild i Bugården. De koste seg godt og han ristet en kjærlighetserklæring til Gunhild på tellepinnen han hadde i lommen. Også i Bugården, men noen år senere, var det en annen kar som fantaserte om å «skjenke fitta». Kanskje han selv var blitt skjenket mer enn han tålte og derfor nådde slike poetiske høyder?

 

Kilder

Artikkelen er et utdrag av Hansen 2006. Full-tekst finnes her:  https://www.academia.edu/2493163/Kontekst_avsetningshistorie_og_frekke_runeristere_i_Bergen

Hansen, Gitte 2006: Kontekst, avsetningshistorie og frekke runeristere i Bergen: av Gitte Hansen. Årbok for Bergen Museum, vol. 11(2005), s. 42-7. Bergen Museum. Bergen.

Liestøl, Aslak 1964: Runer frå Bryggen. Viking, tidsskrift for norrøn arkeologi, s. 5-53.

Spurkland, Terje 2001: I begynnelsen var fuþark : norske runer og runeinnskrifter. Landslaget for norskundervisning LNUs skriftserie, vol. 138. Cappelen akademisk forlag. Oslo.