– Knut Rio –        

I årene etter andre verdenskrig gikk innsamlingen av etnografiske gjenstander over i en ny fase. Mens samlingene tidligere hadde kommet til gjennom gaver fra venner av museet, redere, sjøkapteiner og handelsreisende ble etnografi nå utviklet som et fag og det var konservatorene selv som skulle stå for innsamlingen. Ideen var å få tak i mer representative og autentiske gjenstander som kunne på en bedre måte gi innsikt i folk sitt levevis andre steder.

I Bergen var konservator Kjell Falck (1919 – 2014) ansatt for å utvikle den etnografiske samlingen. Utover på førti- og femti-tallet foretok han reiser hvor han i hovedsak samlet inn gjenstander som kunne vise en bredde i de tradisjonelle aktiviteter.  Først var han på Madagaskar og samlet inn en god del hverdagsredskaper, og siden var han på reise til Bahrain og Yemen.

 

 

I utstillingen og katalogen «Til Jordens Ender» fra 2008 forklarer Hilde Nielssen hvorfor det var så populært med slik innsamling og utstilling i disse tiårene etter krigen. Hun skriver om utstillingen ved samme navn: «I tolv år, mellom 1948 og 1960 turnerte utstillingen landet rundt og stilte til skue spennende gjenstander fra hele verden: Våpen og magiske gjenstander, klesdrakter, og bruksgjenstander, afrikanske hus og kinesiske templer, løver og slanger. Bortimot en million nordmenn så utstillingen».

Hun skriver også at selv om etnografi utviklet seg som fag bort fra det koloniale, så var man fortsatt avhengig av både infrastrukturen og kunnskapen til misjonærene og de koloniale funksjonærene på denne tiden. Kjell Falck sin samleraktivitet er et godt eksempel på dette. Den foregikk helt og holdent i samarbeid med kirkene og koloniene.

 

 

Den rådende oppfatning var at mange kulturer og tradisjonelle praksiser var truet med undergang, på grunn av sykdom, krig, kolonialisme, markedshandel og kristning. Etnografisk innsamling var oppfattet som en form for redning av disse utdøende kulturene, som et slags remedium for det arbeidet som koloniene la ned i å undergrave kulturelle praksiser. De moderniserte folk skulle kunne gjenfinne sin fortidige kultur på etnografisk museum, var ideen.

I årsberetningen for 1953 kan vi også lese at Falck hadde satt i gang et langvarig prosjekt med å søke kontakt med nordmenn som bodde i områder av etnografisk interesse og få dem aktivt med i et samarbeid med museet om ‘redning’ av gjenstander. Det hadde blitt sendt ut over 90 brev til norske misjonærer i Øst-Asia, Indonesia, Sør-Amerika, Afrika og India. Det hadde kommet inn mange svar og alle var imøtekommende. Som resultat av denne innsatsen til Falck er det kanskje Madagaskar samlingen hans som er den mest innholdsrike og verdifulle i dag. Den gir et bredt inntrykk av hverdagslig materiell kultur på Madagaskar under hans opphold fra 1949-1950. Til forskjell fra de gjenstandene som misjonærene ofte leverte inn som var rituelle eller knyttet til ‘overtro’, så har Falck også samlet inn helt hverdagslige bruksgjenstander.

 

 

I lys av dagens diskusjoner om de-kolonisering og repatriering av gjenstander til deres opprinnelige eiere, er det vanskelig å forstå denne tankegangen om at noe ble ‘reddet’ gjennom innsamling til vestlige museer. På samme tid som Falck gjorde feltarbeid på Madagaskar, satte også Frankrike inn sin største militære innsats mot den bevegelsen som ville avskaffe fransk styre på øya. Flere hundre tusen mennesker ble drept i rene massakrer på sivilbefolkningen. Det er fremdeles paradoksalt for oss i dag at disse tingene pågikk samtidig, og at gjenstandene i våre samlinger peker tilbake på denne brutale perioden.

 

 

 

 

Kilder

Kjell Falck forteller… på Vimeo

Da arbeidstjenesten kom til Osøyro