– Knut Andreas Bergsvik –

I 1941 skulle den nye gravplassen i Blomvåg i Øygarden dreneres. Da dukket det opp bein av hval under et hardt morenelag. Funnet vakte stor interesse lokalt, og etter hvert kom det også folk fra Bergens Museum. Det viste seg nemlig at det harde morenelaget bare kunne ha vært deponert av isen fra den siste istiden. Det måtte bety at beinfunnene var eldre enn istiden, noe som var oppsiktsvekkende. Men spørsmålet var: kunne de være tidlige spor etter mennesker?

 

«Fossilførende lag»

Geologen Isak Undås fra museet fulgte utgravningene, sammen med botanikeren Knut Fægri. De studerte lagfølgen og Undås samlet inn en mengde bein fra det «fossilførende laget». Overraskende mange arter kom fram, både fra land- og havlevende dyr. Her var bein av ravn og en lang rekke sjøfugl, dessuten fiskeslag som torsk og sei, rødspette og ulke. Reinsdyr ble funnet, og bein av både grønlandssel og grønlandshval. Inne blant beina dukket det også opp noen stykker av flint.

På det tidspunktet funnet ble gjort, var det ikke mulig å gi en sikker datering av laget med bein, men i en artikkel i Naturen i 1942 foreslo Undås at det kunne dreie seg om en avleiring fra mellom-istiden, interglasial tid, på lavt vann eller i fjæra på en strand. Han antydet også at flinten kunne vært brakt dit av mennesker. Undås syntes likevel at det var merkelig at det bare var funnet store gjenstander og ingen små slik som var vanligst på funnsteder fra eldre steinalder lengre sør på Sotra.

 

 

Bedre metode for datering

Da C14-metoden kom ga den mulighet for å datere skjell og hvalbein fra Blomvåg direkte. Disse dateringene indikerte at materialet var blitt deponert i en varmeperiode mot slutten av istiden, for litt over 13300 år siden. Det harde morenelaget som lå over beina, ble tolket som rester etter et senere breframstøt før hele iskappen forsvant fra Norge. Dette aktualiserte på nytt spørsmålet om beina og flinten stammet fra en boplass. Funn av flint og en kompleks, antatt samtidig akkumulert sammensetning av både landbaserte (terrestriske) og marine arter i beinmaterialet gjorde at både beinforskere (osteologer) og mange arkeologer oppfattet dem som rester etter menneskelig aktivitet i eldre steinalder. Dette synspunktet nedfelte seg i den populære litteraturen om norsk steinalder, der Blomvåg etter hvert fikk plassen som Norges eldste arkeologiske funn.

Hypotesetesting

Forskningens natur er jo at hypoteser og teorier må tåle testing, etterprøving og kritisk diskusjon. I arkeologien gjelder det spesielt når vi snakker om det aller eldste, ettersom det har så store konsekvenser. Blomvågfunnet er tross alt flere tusen år eldre enn de neste funnene på lista, som er fra vår eldre steinalder (tidligmesolittisk tid) og omkring 11.500 år gamle. Det har derfor vært grundig diskutert i løpet av de seneste årene, der tungtveiende kritikk har kommet fra arkeologer så vel som fra geologer.

 

 

Med nytt blikk

Geologene har vurdert funnet på nytt i sammenheng med studier av isavsmelting på kysten av Hordaland. På grunn av kirkegården var det ikke mulig å grave der i dag. I stedet C14-daterte de flere nye bein blant dem som ble samlet inn under Blomvåg-gravingen i 1941/42. Resultatene viste at beina ikke var samtidige, men i stedet akkumulert over en lang tidsperiode, mellom 14.800 og 13.300 år siden. Artssammensetningen av bein er derfor tilfeldig, og støtter dermed ikke teorien om at det var mennesker som sto bak deponeringen.

 

 

Arkeologer som i nyere tid har vurdert Blomvågfunnet, peker på det samme som Undås i sin tid gjorde, nemlig at det helt mangler avfall etter produksjon av flintredskaper. Avgjørende i de nye diskusjonene er likevel avanserte teknologiske analyser av de seks flintgjenstandene som faktisk ble funnet. To grupper av forskere har gransket materialet uavhengig av hverandre og de peker på at selv om noen av flintblokkene hadde brukbart potensial for å bli hugget opp og brukt til steinredskaper, så er det ingen tegn til at dette har vært gjort. Alle avskallingene som finnes på gjenstandene, er naturlige. Det er derfor trolig bare flint som tidligere hadde vært droppet av isen og som senere har fått litt hard medfart blant fjæresteinene. Det samme gjelder knoklene, som alle mangler overbevisende spor etter å ha blitt bearbeidet av mennesker; ingen er brent og de mangler spor etter skjæring.

De nye resultatene er selvsagt skuffende, men kanskje ikke så overraskende. Selv om jegergrupper i eldre steinalder i teorien kan ha fartet fra Kontinentet og nordover langs norskekysten i varmeperioden mot slutten av istiden, så var det mange hindringer på vegen. En viktig faktor var at iskappen fremdeles dekket hele det østnorske området ned til sjøen. Dette betyr at folk i så fall måtte ha gått på isen fra Vest-Sverige og helt fram til de isfrie områdene på Sør-Vestlandet. De kunne ha brukt båt, eventuelt fra Nordsjøkontinentet over Norskerenna, men det var en lang padletur, og det er dessuten usikkert om folk i tidlig steinalder faktisk brukte sjøen og behersket båtteknologien. Så selv om store deler av Vestlandet var isfritt for 13-14.000 år siden, så kan vi nå (inntil videre) konkluderer med at dette området var dyrenes og fuglenes domene – ikke menneskenes.

 

 

Kilder

Eigeland, L., & Solheim, S. (2012). Blomvågfunnet – veiet og funnet for lett. Viking, LXXV, 7-26.

Fisher, A. (2012). Vurdering av norske fund, som kandidater til palæolitisk datering. In H. Glørstad & F. Kvalø (Eds.), Havvind – Paleogeografi og arkeologi. Norsk maritimt museum –
arkeologisk rapport 2012:12 (pp. 50-56). Norsk Maritimt Museum.

Indrelid, S. (1996). Strilesoga Band 1. Frå steinalder til vikingtid. Eide.

Lie, R. W. (1990). Blomvågfunnet – de eldste spor etter mennesker i Norge? Viking, LIII, 7-20.

Mangerud, J., Briner, J. P., Gozlar, T., & Svendsen, J. I. (2016). The Bølling-age Blomvåg Beds, western Norway: implications for the Older Dryas glacial re-advance and the age of the deglaciation. Boreas.xxx  https://doi.org/DOI 10.1111/bor.12208

Undås, I. (1942). Fossilfunnet i Blomvåg. Naturen 66, 97-107.