Ill. over: Jan Fekjan. Lisens CC BY-SA 4.0

– Ingvar Byrkjedal –

En ukjent torskefisk ble oppdaget ved en tilfeldighet på et fiskemottak i Berlevåg i 1932. Fisken ble i 1956 beskrevet som en ny art for vitenskapen og ble på norsk kalt berlevågfisk. Først i senere år er et større antall havnet i museet, og ved hjelp av statistiske behandlinger av mål, og sekvensering av DNA, viser det seg at arten er den samme som stillehavsfisken alaskatorsk.

 

 

En forbinder gjerne ikke fiskemottak med vitenskapelige oppdagelser. Imidlertid ble det i 1932 gjort et funn på et fiskemottak i Berlevåg. Funnet har engasjert  forskere fram til våre dager. Daværende fiskeriinspektør Gunnar Rollefsen oppdaget nemlig tre eksemplarer av en torskefisk han ikke kunne identifisere. Fiskene var fra Finnmarkskysten. To av fiskene ble tatt vare på og lagt på formalin for nærmere undersøkes. Fiskene ble innlemmet i museets vitenskapelige fiskesamlinger. Der ble de liggende til utpå 1950-tallet inntil den kjente fiskesystematikeren Einar Koefoed ved det som senere ble Havforskningsinstituttet bestemte seg for å finne ut av identiteten.

Likhet, men ikke helt like

Fiskene skilte seg klart fra de atlantiske torskefisk-artene. Men de lignet en art som finnes i nordlige del av Stillehavet, nemlig den som ble kalt Alaska pollock, og som hadde det vitenskapelige navnet Theragra chalcogramma. Koefoed fikk tak i eksemplarer av denne for sammenligning og fant at fiskene fra Berlevåg måtte være i nær slekt med arten fra Stillehavet, men at de skilte seg ut i enkelte detaljer. Han konkluderte derfor med at det måtte være en art som vitenskapen til da ikke hadde oppdaget. Han beskrev derfor arten i en artikkel i 1956 og ga den navnet Theragra finnmarchica. På norsk ble den hetende berlevågfisk.

Med bare to eksemplarer i en museumssamling som det eneste eksisterende forskningsmaterialet, ble berlevågfisken stående som en gåtefull fisk, med et helt ukjent levevis. Etter noen år fikk museet i Bergen fatt i nok et eksemplar, og det samme gjorde museene i Oslo og Tromsø. Også disse var fra farvann nord for Finnmark. Men det skulle større materiale til for å få innsikt i levesettet til arten.

«Berlevågfisken»

Havforskningsinstituttet var interessert i å finne ut mer om berlevågfisken, men de fikk den ikke på sine tokt. Det viste seg imidlertid at fiskere i Finnmark kjente til den, uten å vite hva det var. De fikk den av og til på line, men slik småfisk på 40-50 cm ble bare slengt på sjøen eller i beste fall gitt til katten. Havforskningen fant at de skulle tilby fiskere honorar for berlevågfisk-eksemplarer, og dermed var man i gang. Havforskningsinstituttet og museet innledet et samarbeid, og etter hvert kom også Universitetet i Tromsø med i dette.

 

I løpet av få år hadde museumssamlingen over 50 eksemplarer. Berlevågsfisken ble fanget utenfor Troms og Finnmark på 50-300 m dyp og i atlanterhavsvannet som strømmer inn i den sørlige del av Barentshavet. De fleste ble tatt på linefiske og garn utover ettervinteren, og fiskene viste seg da å være klar til å gyte. Men noen yngel og ungfisk var enda ikke fanget, så gyteområde og oppvekstområde var ukjent.

DNA

Med de økte samlingene var det mulig å få innblikk i variasjonen hos berlevågfisken. Den var tross alt ikke spesielt godt kjent når det gjaldt utseende og kjennetegn heller. Museet satte derfor i gang med å se nærmere på fiskene og ikke minst å sammenligne med «Alaska pollock» fra Stillehavet. Denne er en av de viktigste hvitfisk-artene nord i Stillehavet og er i våre dager til og med å få i dagligvarebutikkene hos oss, en tid solgt som alaskalyr. En mengde standardiserte mål ble tatt, og noen av fiskene ble skjelettert, slik at en også fikk studere detaljer med skjelettet. Til forskjell fra 1950-tallet da Koefoed beskrev arten, hadde vi nå et helt annet hjelpemiddel for å finne ut av slektskap med andre arter, nemlig DNA-sekvensering. Felles innsats fra museet, Institutt for biologi ved UiB og Fiskeriforskningen ved Universitetet i Tromsø viste at berlevågfisk og alaskatorsk ikke lot seg skille på DNA-sekvenser. Konklusjonen ble dermed at de to hørte til samme art.

Blindtarmer

Likheten mellom de to bestandene i ytre og indre karakteristika var også temmelig sammenfallende når vi nå hadde nok fisk til å bruke statistiske metoder. I en detalj fant vi en holdbar forskjell, nemlig i antall blindtarmer. Dette fant vi riktigst å betrakte som en bestandsforskjell som kunne være knyttet til forskjeller i fødevalg.

Vi ble nysgjerrige på hvor arten hørte til i torskefiskenes slektstre. En utvidet DNA-analyse utført ved Universitetet i Tromsø viste at arten var tett i slekt med vanlig torsk og burde plasseres i slektsgreina til de egentlige torskeartene. Disse har det vitenskapelige navnet Gadus. Alaskalyren ble dermed «omdøpt» til Gadus chalcogrammus, og det naturlige var dermed å kalle den alaskatorsk, ettersom det ble misvisende å betrakte som en lyr-art.

Uavklarte spørsmål

Men hvor gyter alaskatorsken i Barentshav-regionen, og hvor holder yngel og ungfisker til under oppveksten? Dette er fremdeles uavklarte spørsmål.

Et spørsmål som har vært på banen er hvorvidt alaskatorsk krysser Polhavet den ene eller den andre vei. I 2011 ble en alaskatorsk fanget nord for Svalbard. Dette var da både det nordligste funn av arten i våre farvann, og også det minste eksemplaret. Det var en hunn som ikke enda var kjønnsmoden. En nærmere sjekk viste antall blindtarmer som hos stillehavs-bestanden, så her kunne vi nok gå ut fra at kryssing av Polhavet kan foregå.