– Hanneke J.M. Farstad Meijer – 

I 1918 kjøpte Universitetsmuseet i Bergen en rekonstruksjon av dronten (vitenskaplige navn Raphus cucullatus), laget av taksidermifirmaet Rowland Ward i London. Rekonstruksjonen var basert på det kjente maleriet av Roelant Savery fra ca. 1630, og ble utstilt sammen med det som i museets årsberetninger 1917-1918 ble beskrevet som «de ganske fyldige skeletrester vi eier av dyret». Utstillingen ble tatt ned i løpet av 1960-1970-tallet. Både dronten og rekonstruksjonen har fått en plass i utstillingen «Verdensbilder» i det rehabiliterte museumsbygget, men knoklene så aldri dagens lys igjen.

 

 

Utryddet på grunn av økologisk ubalansen

Dronten var en stedegen, eller endemisk, stor dueart av de store duene som kun fantes på øya Mauritius i Det indiske hav. De var ikke flyvedyktig. De første øyenvitneskildringene om dronten kom fra nederlandske sjøfolk som ankom øya i september 1598. I første halvdel av 1600-tallet ble et lite antall levende dronter sendt til Europa, og muligens også Japan. Dessverre finnes det svært lite igjen av disse dyrene. Dronten ble utryddet rundt 1690, knapt hundre år etter den først ble oppdaget av europeerne.

Dens utryddelse skyldtes ikke nederlendernes glupske sult som ofte nevnes, men nye arter som ble innført av de første europeerne, slik som rotter, katter, hunder og griser. Disse hadde en ødeleggende effekt på økosystemet på Mauritius. Dronten forsvant så raskt at mange i begynnelsen av det nittende århundre tvilte på at den hadde eksistert i det hele tatt.

 

Beinfunn på Mauritius

Det var ikke før oppdagelsen av bein av dronten i myren Mare aux Songes sørvest på Mauritius i september 1865, at interessen for dronten økte igjen. Beina ble funnet av George Clark, en engelsk skolelærer stasjonert på Mauritius. Han samlet inn tusenvis av drontebein fra myren. Funnene hans fanget oppmerksomheten til forskere i Europa, særlig hos komparativ anatom og paleontolog Richard Owen ved Natural History Museum i London. Som et resultat av dette, sendte George Clark bein til forskere og museer verden rundt.

Beinmaterialet fra dronten (Raphus cucullatus) i de osteologiske samlingene til Universitetsmuseet i Bergen. A. Avstøpning av hodeskalle og underkjeve i København. B. Brystbein. C. Hoften. D. Høyre og venstre mellomsfotbein (vær obs på at målestokk er anneledes i D). Foto: Hanneke J.M. Farstad Meijer.

Hvordan kom beina til Bergen?

Det er ikke helt klart hvordan bein fra dronte i vår osteologiske samling, kom til Bergen. Materialet består av to sett med bein som ble anskaffet av museet på forskjellige tidspunkter. Det største settet, katalogisert under museumsnummer JS 1573, inkluderer elleve bein, blant annet et brystbein, hofte og mellomfotsbein (Fig. 1), samt to kopier av en hodeskalle og underkjeve fra samlingene til Naturhistorisk museum i København. Ved siden av materialet ligger et nyere skriftlig notat som sier at materialet var kjøpt fra Albert Gundersen, Christ Church, New Zealand, 3/10 1879.» Albert Peter Sagen Gundersen (1846-1911) ble født i Bergen og var utdannet urmaker. Han flyttet senere til New Zealand hvor han ble visekonsul for Norge i Christchurch. Canterburymuseet i Christchurch hadde byttet fossilt material av moaene – en annen utdødd orden av store fugler som ikke kan fly, også den endemisk til New Zealand – mot drontemateriale fra Mare aux Songes med Mauritius Institute. Men hvordan Albert Gundersen fikk takk i de 11 drontebeina fra Canterburymuseet og skalleavstøpningene fra København, er uklart.

Det andre settet med drontemateriale er katalogisert under museumsnummer JS 1625 og inneholder et overarmsbein, underkjeve og hofte. Ved nærmere undersøkelse av materialet har jeg  konkludert at hoften ikke stammer fra en dronte på grunn av formen og den store størrelsen. De gjenværende overarmsbeinet og underkjeven derimot er umiskjennelig dronte.

 

Det følger ingen opplysninger med beina som forteller oss hvor de har kommet fra. Men en titt i de gamle arkivene skaffer oss litt informasjon. I en oversikt av «Naturalia Innkjøp» fra 1850-1883 finnes det en opptegnelse fra 1885 om anskaffelsen av bein fra «Didus ineptus», et gammelt vitenskapelig navn til dronten, fra Cambridge University. Her jobbet Alfred Newton, en komparativ anatom og zoolog med stor interesse for fugler, både levende og utdødde. Broren hans, Edward, var stasjonert på Mauritius og organiserte flere sendinger med drontebein fra Mare aux Songes til Alfred i Cambridge. Det er dermed sannsynlig at det aktuelle overarmsbeinet og underkjeven også stammer fra Mare aux Songes, og kom til Bergen via Alfred Newton.

 

En konflikt mellom London og Cambridge

I England ble dronten opphav til en stor krangel mellom Richard Owen i London og brødrene Newton i Cambridge.  Owen var bestemt på å bli den første til å publisere  drontens skjelettanatomi og avskjar derfor materiale som var på vei til Newton. Saken endte i en bitter rivalisering mellom Owen og Newton-brødrene som aldri ble løst.

 

 

Bein fra ett eller flere dyr?

Nå, snart 150 år etter at drontebeina kom til Bergen, har standarder for katalogisering av opplysninger om museumsgjenstander blitt mye bedre og grundigere, slik at vi vet opphavssted, proveniens, til hver gjenstand. For noen av de gamle gjenstandene må kuratorene av og til ta på detektivhatten. De 13 drontenbeina i samlingen til Universitetsmuseet kom til Bergen via forskjellige veier, men stammer sannsynligvis fra den samme myren på andre siden av verden.

Det er fristende å tro at beina representerer en enkel dronte. Det er dessverre ikke tilfellet. Mare aux Songes inneholder bein av tusenvis av dronter, men på grunn av at kjempeskilpadder har rotet om i området og i tillegg erosjon, er det ingen anatomisk sammenheng mellom  beina. Bein som ble solgt til forskere i Europa ble ofte valgt ut for å se like ut i farge og størrelse. Dette for å gi inntrykk av at de tilhørte én fugl og dermed økte prisen. Den gode nyheten er at knoklene godt kan representere 13 forskjellige dronter.