Over: Inga Karen Johnsen fra Sandnes i Sør-Varanger fotografert av Ellisif Wessel utenfor doktorgården på Solheim i Kirkenes i 1888. Foto Ellisif Wessel.

 

 

– Knut Rio –

På begynnelsen av 1900-tallet ble det mer og mer en ambisjon om å bygge opp en komplett samisk samling ved Bergens Museum. Etter at direktør Jens Holmboe selv hadde vært en aktiv innsamler i de samiske områdene i Finnmark og Sverige, fikk også museet tilbud i 1917 om å kjøpe en ny samling av hundre samiske gjenstander fra Dr. Andreas B. Wessel (1858-1940). Samlingen kostet museet 450 kr og ble ansett å være av høy verdi med mange godt bevarte gamle gjenstander.

 

 

Doktor Wessel

Wessel var embetsmannssønn født i Bergen, utdannet lege i Kristiania og ble utnevnt til distriktslege i Sør-Varanger i 1886, med bosted i Kirkenes. Han er i dag kjent som en ideologisk engasjert lege, aktiv skribent og med stort engasjement for sosiale og politiske spørsmål. Han var varaordfører i Sør-Varanger 1892–98, ordfører 1905–10 for sosialistene og Arbeiderpartiet. Fra 1918 var han fylkeslege i Finnmark.

Etter at gruvevirksomheten tok til i 1906 ble han mer og mer indignert over den helsemessige tilstanden til arbeiderne: «befolkningens mangel på modstandsævne, begrundet i dens fattigdom, slette boligforholde og som følge deraf urenlighed og uvidenhed, i det hele ukultur». Han drev også aktiv forskning på sykdommer som rammet samene i området, og klarte å kartlegge arvelig hofteledds dysplasi gjennom grundige slektskapsstudier. Interessen for slektskap førte han kanskje i retning av antropologien. I 1912 tok han ett år fri fra jobben som lege i Sør-Varanger for å studere etnologi i Paris, og i 1913 fikk han et stipend for å drive antropologiske studier i Øst-Finnmark. Dette viser hans interesse for samisk kultur og forsøket på å gjøre den tilgjengelig for vitenskapelige studier, selv om ikke noe tyder på at han publiserte noen antropologiske studier av samene.

 

Ellisif Rannveig Wessel

I boken «Opptegnelser fra Syd-Varanger» publisert i 1938 formidler han historier fortalt av samer om tilflyttingen sørfra og om skikker og lokal tro. Det finnes mye litteratur om det populære Wessel-ekteparet i Finnmark, blant annet en biografi av hans kone Ellisef. Ellisef var et forbilde i kvinnefrigjøring og hadde mange egne intellektuelle og   kunstneriske prosjekter. De var begge sosialister som hadde kontakt med russiske revolusjonære, og talte hele tiden samenes sak. De hadde et «moderne» ekteskap uten barn, var separert en stund, men kom sammen igjen. De siste årene er det blitt utgitt flere bøker og teaterstykker om dem.

 

 

Hornluen

Hornluen, eller ládjogaphir på samisk, i denne samlingen er interessant. Det finnes ikke så mange av dem i dag for de ble effektivt rensket bort av kirkene etter 1840-tallet. En grunn som ofte nevnes er at kristne og læstadianere mente at hornet symboliserte djevelen. Dette er et symbolsk ladet plagg som ble brukt av gifte kvinner i det nordsamiske området fra slutten av 1700-tallet, og som det i dag knytter seg stor håndverksmessig interesse til i de samiske områdene.

 

 

 

Hornluen var et symbol på fruktbarhet, og for å vise at jenter var i gifteklar alder. Den høyreiste, framoverbøyde kammen er skåret til av en uthult trestamme, plassert på bakhodet og trukket med fargerikt stoff som lua ellers. Kvinner skulle selv skjære ut hornet til sin egen konelue. Den var dekket med rødt klede for gifte kvinner, blått eller svart for enker. Inni hornet kunne det være en liten pute fylt med fjær der man kunne oppbevare verdisaker på reiser. Nå er hornluen blitt et symbol på samisk suverenitet og kraftfull kvinnetradisjon.