Over: Haakon Shetelig i arbeid på Eggja, Sogndal. Foto: Universitetsmuseet i Bergen.

 

— Nils Anfinset —

Runer består av rette og skrå streker som ble utviklet som et skriftspråk på 200-tallet e.Kr. av germanske grupper, trolig inspirert av romersk kultur. Skrivekunsten spredte seg raskt til Skandinavia og ble videre utviklet 500- og 600-tallet e.Kr. Runene ble risset på kammer, sverd, trestykker og på gravsteiner. Det eldste runealfabetet futhark bestod av 24 tegn, mens det yngre bestod av 16 tegn. Eggjasteinens runer viser noe av den språklige endringen som fant sted i dette tidsrommet, men har på grunn av sitt innhold utfordret forskere i over 100 år.

 

 

 

 

Eggja 1917

Det var under pløying på forsommeren i 1917 at plogen til Nils Johannesson Eggja skar ned i en stein på kanten av Eggjaberget. Først trodde Nils og sønnen det var berget som stakk opp, men da de gravde omkring berget viste det seg å være en stor steinhelle. De satte en stang under for å løfte vekk hella og oppdaget da at det var skrift på undersiden og en jernkniv. Professor Haakon Shetelig ved Bergens Museum kom til Eggja 10 dager senere, men åkeren hadde allerede vokst til, og ble det besluttet å vente med undersøkelser til høsten. I september 1917 fant Shetelig et ildstål, noen trebiter, bruddstykker av jern og en flintflekke. Sheteligs undersøkelse viste at det ikke hadde vært noen gravkiste, men at graven var skåret ned i undergrunnen inntil berget på den ene side. Det var ingen spor etter noen menneskelige levninger.

 

 

 

Runene og datering

Forskere har vært uenige om tolkningen og dateringen av runene i lang tid, men er i hovedsak enige om at runene viser til ritualer og en forestillingsverden. Det har ikke vært mulig å gi en full oversettelse av runene fordi steinen er skadet og ikke alle runene er like synlige.  Runesteinen har blitt tolket som en del av en grav etter et skipsforlis og at det derfor er en tom grav (kenotaf). Andre har pekt på at runene viser til en underverden, eller at den har tilhørt bonden på Eggja som svikfullt ble drept og fraktet hjem på et skip. At runene lå på undersiden, har også blitt tolket som at de ikke skulle sees og var en verneformel for graven. Det har blitt satt i sammenheng med at graven var ment for en sjaman eller seidmann som mistet livet og ikke fikk sin rettmessige begravelse. Det kan godt være at flintflekken ikke lå tilfeldig i graven, men hadde vært benyttet til innrissingen av runene og måtte derfor begraves.

Fra et språklig (lingvistisk) perspektiv er steinen av enkelte forskere datert til 800-1000 e.Kr. Andre har pekt på at de stilistiske trekkene ved hesten kan være fra 600-tallet. Ved å kombinere lingvistiske og arkeologiske trekk ved Eggjasteinen er det mulig at den er fra 650-750 e.Kr. Her ligger det forskningsmuligheter for framtiden, siden vi i dag ikke kan komme fram til en sikker datering.

 

 

Eggjaberget

Stedet hvor runesteinen ble funnet blir i dag kalt for Bergahaugen og ligger markert på en liten høyde ut mot Sogndalsdalen. Den gamle ferdselsvegen opp gjennom dalen har gått rett på nedsiden av funnstedet, og her er det god utsikt opp over dalen og ned mot Sogndalsfjøra. Graven med runesteinen er ikke det eneste funnet fra Eggja. I 1877 ble det funnet en spydspiss av jern og et vevsverd, datert til overgangen mellom merovingertid (ca. 550-800 e.Kr.) og vikingtid (800-1050 e.kr) og stammer trolig fra en grav. I en gravhaug på Eggja har det også blitt funnet et sverd, et spyd, et økseblad, en skjoldbule og en sigd – alt i jern, og funnene er datert til vikingtid. På 1200-tallet ble det på gården Eggja bygget en stavkirke, trolig en privat- eller gårdskirke. Kirken opphørte en gang før 1596 da den ikke lenger er nevnt i skriftlige kilder. I dag er det ikke kjent spor etter kirken. Senere har stedet blitt benyttet til Sankt Hans-feiring, og i 1841 fant den siste halshoggingen i Sogn sted på Eggjaberget hvor Johannes Eggja ble avretta med 1.000 skuelystne til stede. På den måten har mange stått på terskelen til en annen verden på Eggjaberget i Sogndal.

 

 

Oppsummering

Selv om vi ikke vet helt betydningen til Eggjasteinen, er den svært viktig for å forstå utviklingen av språk og skrift i Skandinavia. Om runesteinen dateres til merovingertid, kan den knyttes til en periode med store samfunnsendringer som danner opptakten til vikingtiden. Setter vi runesteinen inn i en større sammenheng med plassering i landskapet og omkringliggende funn, viser den kultkontinuitet over flere hundre år. Stedet hadde stor betydning for menneskene i Sogndal, og runesteinen på Eggja og de andre funnene viser at man her stod på terskelen til en annen verden som vi i dag bare har fragmentarisk innsikt i.

 

Kilder og videre lesing

Bill, J. (2020). The Ship graves on Komt – and beyond. In Rulership in 1st to 14th century Scandinavia. Royal graves and sites at Avaldsnes and beyond. De Gruyter.

Bjorvand, H. (2010). Der Mensch und die Mächte der Natur. Bermerkungen zu Sprache und Botschaft des Eggja-Steins. In Zentrale Probleme bei der Erforschung der älteren Runen. Akten einer internationalen Tagung an der Norwegischen Akademie der Wissenschaften (pp. 209-236). Peter Lang.

Grønvik, O. (1985). Runene på Eggjasteinen: en hedensk gravinnskrift fra slutten av 600-tallet. Universitetsforlaget.

Grønvik, O. (1988). Om Eggjainnskriften. Arkiv för nordisk filologi, 103, 36-47.

Grønvik, O. (2000). Om Eggjainnskriften enda en gang. Arkiv för nordisk filologi, 115, 5-22.

Grønvik, O. (2002). Om Eggjainnskriften – Epilog. Arkiv för nordisk filologi, 117.

Høst, G. (1960). To runestudier. 2, Eggja-innskriften i ny tolkningTo runestudier. 2, Eggja-innskriften i ny tolkning. Norsk tidsskrift for sprogvidenskap 19, 489-554.

Høst, G. (1976). Runer. Våre eldste norske runeinnskrifter. Aschehoug.

Høst, G. (1985). Eggja. 2, runologisches. In H. Beck, H. Jankuhn, K. Ranke, & R. Wenskus (Eds.), Reallexikon der germanischen Altertumskunde (Vol. 6, pp. 461-466). de Gruyter.

Jackobsen, L. (1931). Eggjum-Stenen: Forsøg paa en filologisk Tolkning. Levin & Munksgaard.

Kleinstapel, K. (2019). Coinciding Transitions. A reconsideration of the Eggja runestone and the transitional period. Universitetet i Oslo.

Magnus, B. (1988). Eggjasteinen – et dokument om sjamanisme i jernalderen? In Festskrift til Anders Hagen (pp. 342-356). Historisk Museum, Universitetet i Bergen.

Nordberg, A. (2016). Kom Odin till Eggja? En alternativ tolkning av Eggjastenens inskrift. In H. Rydving & S. Olsson (Eds.), Krig och fred i vendel- och vikingatida traditioner (pp. 1-46). Stockholm University Press.

Olsen, M. (1919). Eggjum-Stenens Indskrift med de ældre Runer. Det norske historiske kildeskriftfond.

Shetelig, H. (1917). Fund av runesten paa Eggum, Sogndal sogn, 15.juni og 15.september 1917. Rapport topografisk arkiv. Universitetsmuseet, Universitetet i Bergen.

Solberg, B. (2003). Jernalderen i Norge. Ca. 500 f.Kr.-1030 e.Kr. Cappelen Akademisk Forlag.

Spurkland, T. (2005). Norwegian runes and runic inscriptions. The Boydell Press.

Spurkland, T. (2006). From Tune to Eggja – the ontology of language change. In Runes and their secrets. Studies in runology (pp. 333-345). Museum Tusculanum Press.

Høst, Gerd. 1960. To runestudier. 2, Eggja-innskriften i ny tolkning. Norsk tidsskrift for sprogvidenskap 19, s. 489–554.

1976. Runer: våre eldste norske runeinnskrifter. Oslo: Aschehoug.

1985. Eggja. 2, runologisches. Reallexikon der germanischen Altertumskunde 6, s. 461–466. [Red.] Heinrich Beck & Herbert Jankuhn & Kurt Ranke & Reinhard Wenskus. Berlin: de Gruyter