–  Anne Karin Hufthammer –

I 1904 ble Oseberghaugen med det verdensberømte vikingskipet utgravet. I skipet ble det funnet skjeletter av 15 hester som de to kvinnene hadde fått med seg i graven. Skjelettene fikk stor oppmerksomhet i forskningsmiljøene. Her øynet man en mulighet til å få vite hvordan vikingenes hester så ut.

 

 

Det er mer enn 3000 år siden de første hestene ble innført og tatt i bruk her i landet. I løpet av denne tiden er flere typer, med hver sin egenart blitt utviklet – og forsvunnet igjen. De norske hesterasene som fantes på begynnelsen av 1900-tallet var dølahest, fjording, nordlandshest og lofothest. Lignet Oseberghestene på noen av disse?

 

 

August Brinkmann, zoolog ved daværende Bergens Museum, fikk i 1916 i stand en avtale med hesteavlslag, veterinærer og hesteeiere om å motta alt beinmateriale av hester som ble avlivet for å sammenligne beina med bein av Oseberghestene, og museet hadde snart en stor samling av hesteskjeletter fra hele landet.  Samlingen består nå av skjeletter og kranier av 231 hester: 93 dølahester, 103 fjordhester, 11 nordlandshester, 2 lofothester, 2 travhester, 1 islandshest, 1 anglonormannerhest, 1 fra de russiske stepper, 1 fullblods og 16 norske av usikker rase. Hele 77% av skjelettene er av hingster.

 

 

Da hans arkeologkollega, Haakon Shetelig i 1914 satte i gang utgravninger på en boplass fra bronsealder på Ruskeneset i Fana og fant mengder med bein både av fisk, fugl, pattedyr – og mennesker, tok Brinkmann fatt på undersøkelse også av disse funnene. Med materiale fra Ruskeneset og de innsamlete hesteskjelettene la han grunnlaget for De osteologiske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen, i dag en av de største i sitt slag i Europa.

 

 

Den moderne delen av samlingene, inneholder omkring 15000 moderne skjeletter av arter som finnes i Norge: fisker, padder/frosker, slanger, fugler og pattedyr. Disse skjelettene er både forskningsmateriale i seg selv, men også det viktigste referansemateriale for å identifisere beinslag og art av de subfossile beina – de som er funnet i jord.

Den subfossile delen av samlingene kommer i hovedsak fra arkeologiske utgravninger og omfatter flere millioner bein fra omkring 2000 funnsteder, spredt over hele Norge. Dette materialet er fra etteristiden, dvs. yngre enn 11700 år. Storparten er «vanlige» arter som husdyr, hjortevilt, høns og torskefisker, men her er også bein av utdødde arter som geirfugl, og arter som ikke lenger finnes i Norge, som gråhval og svart rotte.

 

 

Den subfossile samlingen inneholder også en del funn fra geologiske og zoologiske utgravninger, enkelte av disse er fra siste istid og fra siste mellomistid. Blant disse er 36-32 000 år gamle skjelettrester av alkekonge fra huler på Sunnmøre, mer enn 40 000 år gamle bein av mammut fra Gudbrandsdalen og selbein fra slutten av forrige mellomistid (Eem) fra Fjøsanger ved Bergen.

Beinmaterialet fra De osteologiske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen er hovedkilden til studiet av Norges faunahistorie. Det har også stor betydning for tverrvitenskapelige klimaundersøkelser og for arkeologiske og kulturhistoriske studier.

 

 

I de senere årene har nye naturvitenskapelige metoder, eksempelvis innen genetikk, isotop- og sporstoffanalyser, bidratt til å gi nye svar på en rekke biologiske spørsmål som slektskap, vandringsmønstre, kosthold, klima og miljøgifter. Også til slike studier er materiale fra De osteologiske samlingene en viktig kilde.

Og vikingenes hester – ut fra det vi i dag mener å vite, lignet mest på fjordingen.