– Knut Andreas Bergsvik –

I juli 1914 sendte Haakon Shetelig en forespørsel til Anders Nummedal om han kunne tenke seg å gjøre noen arkeologiske undersøkelser for Bergens Museum. Noen år tidligere hadde nemlig Nummedal gjort funn av flintredskaper og flintavfall ved Volvatnet utenfor Kristiansund. Han arbeidet som adjunkt i byen, og med sin interesse for kvartærgeologi og arkeologi søkte han etter boplasser fra steinalderen på fritiden. Shetelig ville at han skulle gjøre slike funn i Bergens Museums distrikt også.

 

 

 

Nummedals flintplasser

Nummedal overbevist om han hadde kommet på sporet av en tidlig fase av eldre steinalder (tidligmesolittikum) i Kristiansund, for funnene lå høyt i terrenget, mellom 25 og 40 meter over havet. Topografien tydet likevel på at de opprinnelig hadde ligget ved sjøen, og det var over 10.000 år siden havet hadde stått så høyt. På grunn av landhevingen måtte de høyestliggende også være de eldste, mente han. En støtte for en så gammel datering var at flintgjenstandene var utformet på samme måte som funn fra eldre steinalder i Danmark og Nord-Tyskland. Der var de datert til overgangen mellom sen- og postglasial tid.

Lenge var de profesjonelle arkeologene i Norge skeptiske til alderen på Nummedals «flintplasser» ved Kristiansund, amatør som han var. Konsekvensen var jo at Norges forhistorie måtte forlenges med 4-5000 år, altså til perioden 9500-8000 før Kristus. Men etter hvert kom de på gli, og Scheteligs forespørsel var også et klart tegn på det.

 

 

 

Risøy ved Glesvær

Nummedal var ikke vanskelig å be, og med reisebidrag fra museet valgte han øyene på den sørlige delen av Sotra. Her bodde han på Glesvær de tre ukene som feltarbeidet varte. Med seg hadde han kart, beregninger av landhevingen for området og en murskje. De kvartærgeologiske beregningene tydet på at landhevingen ikke hadde vært så sterk som ved Kristiansund. Han måtte derfor lete på lavere nivå enn han hadde gjort der. Dette viste seg å holde stikk, og midt på Risøy sør for Glesvær fant han også de første flintstykkene. De lå i et bekkeleie mellom 20 og 30 meter over havet, der det hadde vært lune, østvendte viker i denne delen av steinalderen. Ved hjelp av murskjeen avdekket Nummedal et område i torva omkring bekken, og ved overgangen til auren eller gruslaget gjorde han mange flere funn. På samme måte, litt lengre vest oppe i dalen fant han flere gjenstander, der han også avdekket og samlet inn funn. Under arbeidet på Risøy avgrenset han til sammen tre flintplasser.

 

 

Skiveøksene

Materialet var mye det samme som ved Kristiansund. I alt overveiende grad besto det av flint, selv om han også fant bergkrystall. En viktig gjenstandstype i denne perioden, som Nummedal fant flere av på Risøy, var en såkalt skivespalter. I dag går den under navnet «skiveøks». Han fant også en kjerneøks og dessuten såkalte flekker (kniver), skrapere og en enegget pilspiss av bergkrystall. Det var også funn av pimpstein til pussing av treskaft, og en knakkestein. Det dominerende materialet var likevel avslag, som først og fremst var avfall etter redskapsproduksjon. Basert på dette konkluderte han at alle funnene på Risøy var fra den tidligste delen av eldre steinalder. Han hadde dermed fått støtte til sin egen og Scheteligs hypotese om at de de postglasiale funnene ikke bare fantes på Nord-Vestlandet. Han antydet i artikkelen at videre undersøkelser sørover så vel som nordover langs kysten sannsynligvis ville gi enda flere funn fra denne perioden. Nummedal diskuterte også mulige vandringsveier inn i Norge, og foreslo at de må ha gått langs Sveriges vestkyst, rundt Kristianiafjorden og ut mot vestkysten. En tredje forslag – som var basert på omfanget av funnmaterialet – var at de må ha bodd i telt på åpne boplasser, der flere telt ved siden av hverandre var bebodd samtidig.

 

Mobilitet

Tatt i betraktning det lille materialet han hadde til rådighet i 1914 er det påfallende hvor rett Nummedal skulle få med disse forslagene. Senere forskning har vist at «flintplasser» eller tidligmesolittiske boplasser finnes langs hele kysten fra Østfold til Finnmark, og spesielt på de ytterste øyene, slik som Risøy. Vandringene inn i Norge har trolig også gått den veien han tenkte, selv om folk trolig har flyttet hyppig i begge retninger etter at de første menneskene kom. Noe han ikke gjettet på var at disse jegergruppene også drev med reinsdyrjakt i høyfjellet. Men han hadde rett når det gjaldt selve organiseringen av boplasser og måten de bodde på. Grundige undersøkelser av boplasser i fjellet og på kysten tyder på at de først og fremst bodde i små telt, der mye av aktiviteten har foregått innendørs. Senere arkeologer har hatt anledning til å åpne store utgravningsfelt også omkring andre boplasser fra denne perioden. Her har de funnet flere avgrensede hustomter ved siden av hverandre. Dette tyder på at mange mindre grupper – kanskje små hushold eller familier – har bodd ved siden av hverandre.

 

 

Personlig konservator

På grunn av sine viktige arkeologiske oppdagelser og aktiviteter fikk Nummedal en personlig konservatorstilling ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo i 1922, og i årene som gikk gjennomførte han mange utgravninger i hele landet, av hellere så vel som åpne boplasser fra både eldre og yngre steinalder. Til tross for at han manglet formell utdannelse i faget, regnes han som en av grunnleggerne av steinalderarkeologien i Norge.

 

Kilder

Bjerck, H. B. (1986) The Fosna-Nøstvedt problem. A consideration of archaeological units and chronozones in the south Norwegian Mesolithic period. Norwegian Archaeological Review, 19, 103-121.

Nummedal, A. 1918. Arkæologiske undersøkelser på Sotra. Bergens Museums Aarbok 1917-18. Hist.-antikv. række, 5, 1-25.

Åstveit, L. I. 2017. The early Mesolithic of western Norway. In Early Economy and Settlement in Northern Europe – Pioneering, Resource Use, Coping with Change, ed. H. P. Blankholm, 232-274. Sheffield: Equinox Publishing.