– Endre Willassen –

I 1914 ble fem avdelingsledere ved Bergens Museum evaluert og oppnevnt til professorer. Det var havforskeren Bjørn Helland-Hansen, zoologen August Brinkmann, botaniker Jens Holmboe, geologen Carl Fredrik Kolderup og arkeologen Haakon Shetelig.

 

Drømmen om en høyskole

Det fortelles at skuffelse over at Norges første universitet ble lagt til Christiania i 1811, og ikke til Bergen, var motivasjonen for W.F.K. Christie, da han stiftet Bergens Museum i 1825. I 1892 ble det vedtatt endringer i formålsparagrafene for museet. Der framgikk det at museet skulle sikte mot etablering av en «.. høiskole for Vestlandet i Bergen…». I 1895 holdt professor Waldemar Christoffer Brøgger fra Det Kongelige Frederiks Universitet et foredrag. Der foreslo han at et fritt universitet i Bergen burde starte med et matematisk-naturvitenskapelig fakultet (1). Disse anbefalingene ble langt på vei førende for det videre arbeidet mot målet for en høyskole, men det skulle ta et halvt århundre før målsettingen ble realisert.

 

Tidlige fagområder

Havforskning, zoologi og fiskerier ble viktige drivere for framveksten av et kunnskapsmiljø med nasjonal og internasjonal prestisje. Den biologiske stasjonen på Marineholmen og etableringen av Fiskeristyrelsen la til rette for at universitetsstudenter fra inn- og utland søkte seg til museet i Bergen. For å avlegge eksamener måtte de imidlertid til sine respektive «Alma Mater». I Norge var det Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania.

De internasjonale havforskningskursene bidro spesielt til å sette Bergen på kartet som teknisk-akademisk lærested. Dessuten hadde museet diverse sommerkurs for lærere i ulike emner, ikke bare realfag. Ettersom formålsparagrafene også siktet mot kunnskapsløft for allmenheten, ble blant annet det populærvitenskapelige tidsskriftet «Naturen» og «Foredrag for hver Mand» viktige formidlingsmedier for museet som kunnskapsinstitusjon.

 

1911 – et taktskifte

Adolf Appellöf  (1857 – 1921) hadde forsterket sin prestisje som akademisk underviser med et dosentstipend, og da han ble innsatt som ansvarlig for C. Sundts lærestol i zoologi i 1907, ble han lønnet som professor. Men professortittel fikk han først da han forlot Bergen for en stilling ved Universitetet i Uppsala. I Bergen hadde han imidlertid fått tillatelse til å eksaminere egne kandidater på vegne av universitetet i Christiania. Havforskeren Oscar Sund ble den første med avlagt embetseksamen i 1911.

Dette året var også et nytt høydepunkt i den vedvarende dragkampen mellom museet og universitetet, der særlig Fridtjof Nansen framsto som motstander av bergenske initiativer (2). Bjørn Helland-Hansen, som siden 1906 hadde vært bestyrer for museets biologiske stasjon på Marineholmen, var en av Nansens viktigste samarbeidspartnere i oseanografisk forskning. Nansen ville gjerne ha ham som professor i Christiania. Dessuten ble det maktkamp rundt tilsettingen av en erstatter for Appellöf ved «Den Sundske Lærestol». Kristine Bonnevie, som blant annet hadde studert zoologi ved Biologisk Stasjon i Bergen, var visst nok museets foretrukne kandidat blant søkerne. Da det ble kjent i Christiania at Bonnevie sannsynligvis ville få stillingen i Bergen, fikk «en kreds av professorer» forhindret dette ved å få opprettet et eget professorat for henne (1, s.110). Slik gikk det til at Norge fikk sin første kvinnelige professor i en tid der kvinner ennå ikke hadde stemmerett.

Bjørn Helland-Hansen (1877- 1957) kom til Bergen med Johan Hjort, da Fiskeristyrelsen ble etablert i 1900. Han var viktig i forskningsgruppen ved Biologisk Stasjon og SS «Michael Sars» Han samarbeidet som nevnt med Fridtjof Nansen, som fra 1889 hadde stilling ved universitetet i Christiania og fra 1908 ble professor i oseanografi der (2). Nansen ville altså ha Helland-Hansen til Christiania i professorat, men Stortinget vedtok i stedet at Helland-Hansen skulle få professorlønn for å bli i stilling ved Bergens Museum. Han måtte imidlertid vente til 1914 på formell oppnevning til professor. Helland-Hansen var sentral i opprettelsen av Geofysisk institutt, der Vilhelm Bjerknes ble tilsatt som professor i 1917, og i etableringen av museets biokjemiske laboratorium, der Torbjørn Gaarder avanserte til professor i 1931.

 

 

Martin Cecilius August Brinkmann (1878 – 1940) hadde nettopp fått sin doktorgrad fra Veterinærhøyskolen i København, da han ble tilsatt ved Bergens Museum som leder av Zoologisk avdeling. Han erstattet dermed Adolf Appellöf som innehaver av Den Sundske Lærestol (i stedet for kandidaten Bonnevie). Brinkmann fikk etablert en ny biologisk stasjon på Herdla i 1921. Han hadde et bredt interessefelt og ved siden av marinbiologi, arbeidet han blant annet med husdyrraser, osteologiske samlinger og beinfunn fra arkeologiske utgravninger.

 

 

Jens Holmboe (1880–1943). Da Jørgen Brunchorst sluttet i stillingen i 1906, ble Jens Holmboe tilsatt som konservator ved botanisk avdeling. Han hadde vært konservator i Botanisk hage på Tøyen, men var bare 26 år da han ble tilsatt i Bergen. Ettersom Brunchorst også hadde vært direktør, ble den unge botanikeren også konstituert som direktør for museet. Hans ettermæle som ung administrator ble ikke ansett som spesielt bemerkelsesverdig, men han gjorde betydelig innsats for hagen, det systematiske herbariet og for kunnskapen om vestnorsk flora. Da han ble oppnevnt til professor, hadde han permisjon for å drive vegetasjonskartlegging for «den Norsk-svenske Reinbeitekommisjonen»(3).  Holmboe underviste først botanikk på lærerkurs. I 1921 fikk han også eksamensrett for realfagsstudenter. Som redaktør for «Naturen» gjorde han stor innsats for spredning av naturvitenskapelig kunnskap. I 1925 ble Holmboe professor i botanikk i Oslo. Slik sett etterfulgte han Haaken Gran, som hadde vært stipendiat i botanikk ved museet fra 1901 og ble professor i botanikk i Oslo i 1905, arkeologen Gabriel Gustafson, og Fridtjof Nansen, som var zoologikonservator før han fikk stilling ved universitetet.

 

 

Carl Fredrik Kolderup (1868–1942) var fra 1898 stipendiat i geologi og hadde konservatoransvar for «Den mineralisk-geologiske samling». Kolderup sørget blant annet for at museet fikk ansvar for norske jordskjelvregistreringer fra 1899 og installering av Norges første seismograf eller jordskjelvstasjon i museet i 1905. Han var særlig opptatt med kartlegging av vestnorsk geologi, ikke minst de såkalte Bergensbuene, som var tema for doktoravhandlingen. Kolderup var en aktiv underviser på flere kurs og skaffet store mengder geologiske objekter til vitenskapelige samlinger og utstillinger. Da Holmboe fikk permisjon fra museet i 1914 ble Kolderup konstituert direktør. Han fortsatte fast i denne rollen fra 1917 til 1938, gjennom perioder med verdenskrig og etterfølgende økonomisk vanskelige tider, men det var også en særdeles viktig periode for museets vekst mot et universitet.

 

 

Haakon Shetelig (1877–1955). Shetelig ble konservator ved museets historisk-antikvariske avdeling i 1901. Han kom som erstatter for Gabriel Gustafson, som ble ansatt ved museet i 1889, men etter et par år forlot museet til fordel for et professorat i Christiania. Shetelig fortsatte i Gustafsons fotspor med utgravninger på Vestlandet.  I 1904 ble han Gustafsons nærmeste medarbeider i utgravingene av Osebergfunnet. Ved historisk-antikvarisk avdeling ble det gitt undervisning i arkeologi på universitetsnivå i 1913. I 1914 fikk Shetelig formell anerkjennelse med tittel professor.

 

 

Kilder

1 Haaland A. 1996. Bergens Museums historie 1825-1945. s 10-186 i A. Forland & A. Haaland. Universitetet i Bergens Historie. Bind 1. Bergen, Universitetet i Bergen.

2 Schwach V. 2000. Havet, fisken og vitenskapen. Fra fiskeriundersøkelser til havforskningsinstitutt 1860-2000. https://imr.brage.unit.no/imr-xmlui/handle/11250/192580

3 Reinbeitekommisjonen av 1913. https://www.wikimedia.no/2022/11/23/reinbeitekommisjonen-av-1913/ Besøkt 29.05.2024