– Knut Andreas Bergsvik –

 «Bergens Guttehjem for faderløse barn» ble etablert på Garnes i Arna i 1905 og allerede i 1908 leverte bestyreren der inn noen steinalderfunn til museet.  Arkeologen Anthon Wilhelm Brøgger fant disse funnene interessante og gjennomførte derfor en utgravning året etter. Etter Sokkamyro på Sør-Bømlo, var dette den andre fagmessige utgravningen av en steinalderboplass i museets distrikt. Resultatene var viktige og ga mye ny kunnskap om perioden.

 

 

Funnene

Funnene fra Garnes ble publiserte i Bergens Museums Aarbok 1913. Gjenstandene kom fra flere områder som i dag ligger ca. 10-15 meter over havet, men som hadde ligget kloss i vannkanten i slutten av eldre- og i hele yngre steinalder (ca. 5500-2300 f. Kr). Brøgger fant ildsteder («gruer»), så vel som kulturlag med rester etter måltider. Det var ingen funn av bein – de var dessverre ikke bevart på grunn av det sure jordsmonnet. Men til gjengjeld fant de en mengde gjenstander av stein; bergartsøkser, slipesteiner, ulike typer pilspisser, såkalte flekker og skrapere. Dessuten flekkeblokker og avslag, altså avfall etter produksjon av steinredskaper.

 

 

Korte opphold?

Selv om det var relativt rike funn, mente Brøgger likevel at de stammet fra kortvarige opphold. Denne tolkningen var nok i stor grad styrt av den gjengse oppfatningen av fangstfolk i steinalderen som relativt enkle og små grupper av jegere, som «… streifet omkring paa Garneset og i omegnen», og som samtidig var tett knyttet til sjøen og ferdsel til vanns. De tilhørte det som da gikk under termen «boplasskultur», som var en variant av den «arktiske steinalderen». I tråd med datidens oppfatning, mente Brøgger at disse jegerfolkene sto på et kulturelt lavere utviklingstrinn enn de samtidige jordbruksbefolkningene i Danmark og Sør-Sverige.

 

 

 

Lite flint

Noe av det mest spennende ved funnene fra Garnes, var at det var så lite flint blant redskapene. I stedet var det funn av gjenstander og avfall laget av såkalt «aaresten» (rhyolitt), grønnstein, leirskifer og kvarts. Det samme hadde arkeologen Haakon Schetelig observert på Sokkamyro noen år tidligere, og sammensetningen i råstoffer ble dermed ansett å være et karakteristisk trekk ved den vestlandske «boplasskulturen». Brøgger var spesielt interessert i «aarestenen» eller «aarekvartsen», ettersom mange pilspisser og flekker var laget av dette materialet. I forbindelse med arbeidet med artikkelen kontaktet han geologen Carl Fredrik Kolderup. Kolderup mente at denne steintypen måtte ha hatt sin opprinnelse i fast fjell et sted på Sør-Bømlo, hvor det fantes liknende «… mørke, jaspisagtige skifere med fletverk av hvite aarer». Dette hadde Kolderup rett i, men det skulle gå noen tiår før svaret ble klart og bruddstedet funnet. Først i 1978 kom det for dagen på toppen av fjellet Siggjo på Bømlo, og «aarekvartsen» ble døpt om til rhyolitt, som er den korrekte geologiske betegnelsen. Dette viser at folk som brukte Garnes i yngre steinalder hadde tett kontakt mot Bømlo, men også nordover, for det var dit de måtte dra for å få tak i leirskifer.

 

 

Begreper

I 1913 var en helt i starten av utforskningen av steinalderen i Norge, og grunnleggende vitenskapelige begreper var enda ikke på plass. Brøgger hadde allerede bidratt til klargjøring i en bok som han publiserte i 1907, og i artikkelen fra 1913 gikk han videre inn i en diskusjon om nye termer på vanlige gjenstander. Siden han fant så mange flekkepiler på denne lokaliteten, lanserte han navnet «Garnespiler» for dem. Tilsvarende gjorde han for steinøksene. Han syntes det tidligere foreslåtte begrepet «Vestlandsøks» for de små firesidige tverrøksene av stein var for alminnelig; de burde i stedet kalles opp etter et funnsted. Ettersom han allerede hadde brukt «Garnes» for pilspissene, måtte han finne på noe annet, og foreslo derfor «Bergenstypen» for disse øksene. Men Brøgger hadde bare delvis hellet med seg i disse forsøkene på navngiving. Forslaget om «bergenstypen» var definitivt ingen suksess – termen «Vestlandsøks» ble værende, og brukes fremdeles. Litt bedre gikk det med «Garnespilen». Dette begrepet ble brukt lenge etterpå av forskere, men i løpet av 1970-tallet gikk de over til bare å kalle dem «tangespisser».

 

Tidlig eksempel på folkeforskning

I årene etter at utgravningene var avsluttet gikk guttene fra hjemmet i åkrene og plukket opp enda flere funn, og leverte dem inn. I artikkelen som Brøgger skrev om funnet i 1913 takker han da også bestyreren «… for hans varme interesse og omsorgsfulde forstaaelse, hvormed han for Bergens Museum har samlet og hva hans flittige og interesserte smaa undersaatter ved guttehjemmet har samlet i dette enestaaende og rike stenaldersfelt».

Vi vet i dag at forholdene på guttehjemmet etter hvert ble svært kritikkverdige. Men uansett var utgravningene her i 1909 og senere innleveringer av funn et tidlig eksempel på det vi i dag kaller «folkeforskning», altså at lokale folk melder om arkeologiske funnsteder, deltar under utgravninger, og ellers bidrar aktivt med funn eller opplysninger.

 

Kilder

Brøgger, A.W., 1907. Norges Vestlands Stenalder. Typologiske studier. Bergens Museums Aarbok 1907 nr. 1, s.1-114.

Brøgger, A.W., 1913. Stenaldersbostedet ved Garnes. Gravninger og undersøkelser. Bergens Museums Aarbok 1913 nr. 2, s. 1-26.