– Knut Andreas Bergsvik –
På slutten av 1800-tallet var geologi og arkeologi relativt nye fag med behov for oversikter, innsamling av data og kartlegging av fenomener. En av pionerene i denne fasen var geologen Hans Reusch. Han var en aktiv forsker som blant annet var med på å etablere Norsk Geografisk Selskap og en av de første til å lansere tanken om nasjonalparker. Hans interesse for huler skaffet tidlig til veie ny kunnskap også om bruken av dem i forhistorien.
«Naturen»
Allerede i 1877, som 25-åring, startet han det populærvitenskapelige tidsskriftet «Naturen», et tidsskrift som fremdeles gis ut av Universitetet i Bergen. I det aller første volumet skrev Reusch en serie på tre artikler som fikk tittelen «Nogle norske huler I-III».
Artiklene i «Naturen» demonstrerer hans tverrvitenskapelige interesse, for i tillegg til geologiske beskrivelser og tolkninger gjorde han også arkeologiske undersøkelser i hulene.
Artiklene var basert på egne reiser og studier på kysten av Møre og Romsdal i årene før – blant annet en reise Neumann hadde gjort femti år tidligere. I tillegg til sin geologiske kompetanse og gode evner som skribent, var Reusch også en dyktig illustratør. Tekstene er derfor utstyrt med detaljerte tegninger av både perspektiv, detaljer og snitt.
Den viktigste årsaken til Reuschs interesse for hulene var at han ville finne ut hvordan de var dannet. Han gjør derfor grundige beskrivelser av dem.
Geologiske dannelsesprosesser
Ved besøket i Dollsteinhola på Sandsøy skriver han for eksempel om de vertikale sprekkdannelsene i fjellet, kløfter og store, kjegleformede urer, av geologer kalt en talus, ved foten av dem. I Dollsteinholas tilfelle går disse nedover inn i hula der en slik talus nesten dekker det lille inngangspartiet som ligger ca. 70 meter over havet.
Han skriver også at fjellet inne i hula er glatt på sidene og han finner noen steder jettegryter, samtidig som at gulvet er fylt opp med svære blokker av stein. Basert på disse observasjonene – og etter å ha sammenliknet med mange andre huler med samme trekk – konkluderer han med at det er havet, som en gang har stått høyere:
«… og som med sine vældige Sjøer har brudt løs Sten for Sten og saaledes dannet disse aabne Rum i Fjeldets Indre».
Han reflekterer også over det faktum at det for alle hulenes tilfelle er spalter i fjellet og at
«… det var Fæstningens svage Punkter, hvor Havets fiendtlige Angrep kunde ske med største Held, derfor dannedes Hulene paa Spalterne».
Her var Reusch inne på helt vesentlige kvartærgeologiske prosesser som i alt vesentlig stemmer med dagens oppfatninger om danningen av brenningshuler. Observasjonene hadde dermed også betydning for hvor havnivået sto etter istidens slutt.
Skjonghelleren
Reusch skrev ikke noe om arkeologiske funn i Dollsteinhola, selv om de etter hvert dukket opp. I andre huler observerte han likevel funn og samlet dem inn. I artikkelen om Skjonghelleren på Valderøya skriver han at:
«… Jeg havde en lykkelig Anelse om, at en Hule som denne maatte have været et bekvemt Sted fra vårt Lands Urbeboere».
I juni 1875 satte han derfor i gang en utgravning, og det ga gode resultater, for han fant bein som var bearbeidet av mennesker. Han vendte derfor tilbake dagen etter for å gjøre grundigere undersøkelser, og i løpet av sommeren fikk han både arkeologisk bistand i felt og pengehjelp.
Gjennom lagene
Utgravningene måtte først fjerne et lag med møkk fra husdyr og fugler, noe som ofte finnes i huler. Så kom han ned på en såkalt kjøkkenmødding, altså en dynge av skjell der det var blandet inn trekull, redskaper og bein. Slike møddinger var allerede kjent fra steinalderen i Danmark, men den han fant i Skjonghelleren var mye yngre enn dette. Funnene viste at den var fra eldre jernalder (500 f.Kr. – 550 e.Kr.). I tillegg til albue- og blåskjell, østers og bein av mange ulike dyr – inkludert husdyr – fant Reusch en rekke ulike redskaper, som harpuner og prener av bein, en spydspiss av jern, spinnehjul av stein, beinskjeer og keramikk. Funnene bekreftet altså hans forventninger om at Skjonghelleren «… havde været et særdeles indbydende Sted for et raat folkeslag…».
Tolkninger av menneskebein
Utgravningene brakte også for dagen et relativt stort antall menneskeben. Ingen av dem stammet fra begravelser som sådan; det var løse lårben, kjever, tenner og stykker av hjerneskaller som lå i dyngen sammen med dyrebeina, og som til dels så ut til å være spaltet og knust. Reusch spekulerer da om «… de fordums Huleboere ikke vare ukjendte med Brugen af Menneskekød som Fødemiddel.»
Kannibalismetolkningen fikk ikke umiddelbar tilslutning i det arkeologiske miljøet, men Reusch hadde likevel brakt fram materiale som bidro til diskusjonen om hva slags mennesker som hadde brukt hulene i jernalderen i Norge. Allerede Neumann hadde jo vært inne på dette i artikkelen «Bjerg-hulerne i Bergens Stift». Det var altså et spørsmål om hulene var brukt av et eget primitivt «urfolk», som levde på steinaldervis og var forskjellig fra de innvandrede «germanske» bøndene. Dette var et synspunkt som mange delte. Det alternative synet – at hulene bare var midlertidige tilholdssteder av mennesker som ellers bodde på gårdene – var også støttet av mange. I årene som fulgte ble disse spørsmålene mye diskutert i det arkeologiske fagmiljøet og refereres ofte til som debatten om kulturdualisme.
Kilder
Bergsvik, K. A. 2005. Kulturdualisme i vestnorsk jernalder. In Fra funn til samfunn.
Jernalderstudier tilegnet Bergljot Solberg på 70-årsdagen, eds. K. A. Bergsvik & A. Engevik jr, 229-258. Bergen: Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.
Reusch, H. H. (1877) Nogle norske Huler I. En Tur til Dolsteinsholet. Naturen, 1, 1-8.
Reusch, H. H. (1877) Nogle norske Huler II. Sjonghelleren. Naturen, 1, 49-57.
Reusch, H. H. (1877) Nogle norske Huler III. Hulerne paa Lepsøen. Havnsundhelleren. Hulernes dannelsesmåte. Naturen, 1, 81-87.