Over: Illustrasjon fra publikasjonen, Fauna littoralis Norvegiae bind II 1856. Illustrasjon: Michael Sars.
– Endre Willassen –
Da Micheal Sars hadde laget klart et manus med oversikt over dyrelivet i de norske havområdene, ble det søkt stortingent om midler til trykking. Da stortinget så bevilget 1000 spesiedaler til dette, ble det andre bindet trykket i Bergen i 1856. Fauna littoralis Norvegiae bind I og II var nå ferdig.
Stortinget besluttet å støtte utgivelsen og i det norske forordet i denne publikasjonen, som kom ut i 1856 fra Beyers trykkeri i Bergen står det:
«Trettende ordentlige Storthing bevilgede med den sanne Liberalitet, der alltid har besjælet vor Nationalforsamling, hvor det gjaldt Videnskabens Fremme, en Sum af 1000 Spd. til Udgivelsen af 2det Hefte af den af Sars paabegyndte Fauna littoralis Norvegiae.»
En plan om to bind
Teksten i bind II har to parallelle kolonner en på norsk og en på fransk (1). Publikasjonen var en oppfølger av Michael Sars’ første hefte med samme tittel, som han hadde utgitt ti år tidligere, mens han var sogneprest i Manger og ble oppnevnt til æresdoktor i Zürich. Den gang skrev han i forordet, som da var på tysk, at han ville utgi et andre hefte, dersom helsa holdt og det ble mulig å finne nødvendig økonomisk støtte. Nå hadde han altså fått direkte støtte fra landets lovgivende forsamling.
Bind 2 var resultatet av et samarbeid mellom Sars, dr. Johan Koren som var konservator ved Bergens Museum, og dr. Daniel C. Danielssen, overlege og preses for museet. Det viser at Sars var nært knyttet til museet, mens han bodde i Manger. Han var også medlem av styret til museet. Men da dette heftet ble trykket, var Sars reist til Christiania for å bli professor ved universitetet der.
Bipinnaria-larven
Innholdsfortegnelsen gir et innblikk i de ulike arbeidene som herrene kunne rapportere om. Flere av studiene er utviklingshistorier, og beskriver hvordan ulike arter kan endre seg radikalt i utseende under utviklingen fra larver til voksne individer. Dette var et kunnskapsfeltfelt som Sars tidligere hadde utmerket seg med og skapt oppmerksomhet rundt i utlandet. I 1835 hadde han blant annet beskrevet et dyr som han ikke helt kunne plassere i noen kjente dyregrupper. I teksten satte han den inn som et appendiks, ved slutten av manetdyrene, men med en tilføyelse, «an hujus classis?», det vil si «eller i denne klassen?» (2). Han ga dyret slekts- og artsnavnet Bipinnaria asterigera. Men i 1842 fortalte Koren til Sars at hans observasjoner tydet på at dette dyret kunne være et tidlig utviklingsstadium av en sjøstjerne.
Luidia eller Bipinnaria
I dette bindet av «Fauna littoralis» beskriver Koren og Danielsen utviklingen hos en annen sjøstjerne, Pteraster militaris, og sammenligner den med utviklingen hos Bipinnaria. I slutten av teksten understreker de igjen at de gjerne tar æren for å ha oppdaget at Bipinnaria er en sjøstjerne. Senere har det vist seg at Bipinnaria asterigera var larvestadiet til arten som Düben og Koren beskrev i 1844 og kalte Luidia sarsii (3). Ifølge zoologiske navneregler, med prinsippet om prioritet, skulle denne sjøstjerna hete Bipinnaria asterigera, fordi det er det eldste navnet. Men i 1936 bestemte «Den Internasjonale Kommisjonen for Zoologisk Nomenklatur» å gjøre unntak fra denne regelen. Det var etter at den store pigghudspesialisten Ole Theodor Jensen Mortensen hadde framlagt problemer med denne saken (4). Luidia er derfor rette navn på slekten Bipinnaria. Likevel er betegnelsen «bipinnaria-larve» blitt stående som et navn på denne typen larve hos sjøstjerner.
En observasjon sier mer enn tusen ord?
På YouTube finnes fasinerende videoklipp av frittlevende Luidia sarsii (5). Det kan være en morsom øvelse å se dette klippet og samtidig lese Sars sine fortolkninger av det han så:
«Det er mig endnu tvivlsomt, hvor dette besynderlige Dyr bör henföres, om til Acalepherne eller Molluskerne; dog synes det mig ved dets simple Bygning hellere at kunne regnes til den förste Klasse». (Det vil si heller «manetdyr» enn bløtdyr).
»Paa den forreste Ende ved Munden var en liden Söestjerne (Asteriaé) fasthæftet, ved hvis smukke minieröde Farve det ellers fuldkommen ufarvede og gjennemsigtige Dyr strax faldt i Öinene i Söen. Samme Slags Söestjerne paa samme Sted fasthæftet bemærkede jeg paa de 2de Exemplarer, -som jeg fangede og bragte hjem i et Kar med Söevand til Observation; underveis var imidlertid Söestjernen paa det ene Exemplar falden af og kröb omkring paa Bunden af Karret, paa det andet sad den fremdeles stærkt fasthæftet med dens överste Flade indad til Munden og den underste med lange Födder besatte Side udadvendt.»(2).
Metamorfose hos en sjøstjerne
Sars mistenkte altså at dette var en slags symbiose mellom to dyrearter. Men slik beskriver Koren og Danielssen overgangen fra larve til voksen sjøstjerne i Fauna littoralis (1): «Hos Bipinnaria asterigera, hvor Söstjernen staaer i Forbindelse med Larven alene ved Spiseröret og Huden der gaaer fra Larven over paa Söstjernen, skiller Larven sig fra Söstjernen i det at Spiseröret under sterke Contractioner afsnöres, medens den fraskilte Larve gaaer til Grunde efter 6 à 8 Dagers Forlöb.» Dette var altså en beskrivelse av en metamorfose hos en sjøstjerne. Nyere forskning har vist at slike metamorfoser noen ganger kan ta mer enn et år (6).
«Et av de interessanteste dyr» – Brisinga
“Deres Söstjerne er sikkert et af de interessanteste Dyr, der i den senere Tid ere fundne hos os.” (7). Dette skrev Michael Sars til den unge Per Chr. Asbjørnsen, som hadde gjort særdeles godt inntrykk i familien Sars da han besøkte dem i Manger, høsten 1853. Asbjørnsen hadde kjent Sars siden 1851 og var en stor beundrer. I august hadde han vært i Hardangerfjorden og brukt Sars’ bunnskrapemetode, nesten ned til 400 meters dyp. Da oppdaget han en spesiell sjøstjerne. Det var denne han beskrev for første gang i andre bind av «Fauna littoralis» og kalte Brisinga endecacnemos. Det sensasjonelle ved Brisinga var at den umiddelbart syntes å ha en blanding av bygningsmessige trekk fra to hovedgrupper av pigghuder, nemlig sjøstjerner og slangestjerner. Slike tilfeller ble oppfattet som «overgangsformer» og ga næring til «avstammingsteori». Asbjørnsen ble antakelig den som først skrev om Darwin i Norge. Han hadde også en vesentlig rolle som «bakspiller» da Sars ble oppnevnt som ekstraordinær professor i Christiania. Asbjørnsen figurerte på norske pengesedler. Det var vel helst en anerkjennelse for annen innsats enn den han leverte i sin korte periode som marinzoolog.
Kilder
- Sars, J. Koren, D.C. Danielssen. 1856. Fauna littoralis Norvegiae, andet hefte, med 12 tavler. Bergen, Fr. A. Beyer https://www.biodiversitylibrary.org/item/129566#page/10/mode/1up
- Sars. 1835. Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen. Bergen, Thorstein Hallager. https://doi.org/10.5962/bhl.title.13017
- Düben, M.W. (1844). Norriges Hafs-fauna. Öfversigt af Kongl. Vetenskaps-akademiens forhandlingar. 1,s. 110-116. https://www.biodiversitylibrary.org/page/2603105
- International Commission on Zoological Nomenclature. 1936. «Opinion 129 Bipinnaria 1835 vs. Luidia 1839.» Smithsonian miscellaneous collections 73, s. 32–33. https://www.biodiversitylibrary.org/partpdf/149401
- Igor Adameyko, 2021. The most amazing bipinnaria larvae of Luidia sarsii starfish. Video https://www.youtube.com/watch?v=dbyR6tmkKV4
- Domanski, P.A. 1984. Giant larvae: Prolonged planktonic larval phase in the asteroid Luidia sarsi . Marine Biolology 80, s. 189–195. https://doi.org/10.1007/BF02180186
- Fridthjof Økland. 1955. Michael Sars. Et minneskrift. Oslo, Jacob Dybwad, s, 132. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012020208057?page=132
- Anonym (antatt P. Chr. Asbjørnsen). 1861. Darwin’s nye Skabningslære. Budstikken, et Maanedsskrift, udgivet av Directionen i det Kongelige Selskab for Norges Vel. No-2-3, s. 65. https://www.nb.no/items/0a3eebe44faa89569cb73e26a053e316?page=0&searchText=Budstikken%201861