– Henrik von Achen –

Den 24. januar 1848 om kvelden besøkte Bergens Museums grunnlegger, W. F. K. Christie, sin venn gjennom 25 år, biskop Jacob Neumann (1772-1848), som lå for døden, «og vi sagde hinanden et kjærligt Farvel». Til professor Holmboe i Christiania skrev han litt senere at «i ham mistede jeg en af mine kjæreste Venner og troeste Medarbeidere». Helt fra begynnelsen hadde Neumann vært Christies høyre hånd ved etableringen av museet og oppbyggingen av dets samlinger.

 

 

Utdannet ved Københavns Universitet og med doktorgrad i et emne fra middelalderens kirkehistorie, og fra 1822 biskop i Bergens stift, ble Neumann en uvurderlig og utrettelig medarbeider. Hans bispedømme omfattet nettopp det området som utgjorde museets oppland, nemlig Sunnhordland, Nordhordland, Sogn og Fjordane samt Sunnmøre. Som biskop gjorde han sine visitaser til feltarbeid for museet og ervervet seg detaljert kunnskap om hva som fantes i stiftets kirker. Typisk var det for eksempel at han i april 1826 tilbød museets direksjon ”paa sin forestaaende Visitats Reise, at undersøge, hvorvidt en eller annen sjelden Antiqvitet maatte være at erholde for Penge, at søge at faae den ringeste Pris at vide, og, ved Tilbagekomsten, at underrette Directionen derom”. Han kjente til alle geistlige i stiftet, og kunne rekruttere dem for museets sak, det vil si være dets agenter overfor kirkeeierne.

 

 

Etter kirkesalget på 1720-tallet måtte det nemlig forhandles med eierne av kirkene. Neumann kunne ikke i kraft av å være biskop beordre noe som helst sendt til museet. Derfor var det viktig at geistligheten drøftet museets ønsker med eierne, og her var det selvsagt en stor fordel at enhver prost, sokneprest og kapellan gjerne ville stå seg godt med sin biskop. Gjenstander i kirkene som kunne, burde og skulle gis til museet var Neumann alltid på jakt etter, og undertiden måtte da en viss lokal motstand overvinnes. I april 1851 skrev soknepresten i Norddalen på Sunnmøre om noe utlånt som menigheten nå ønsket tilbake: «Almuen vil nemlig slet ikke miste det. Efter at Biskop Neumann har ladet borttage en colossal Hane, der beskjeftigede Mange meget mer end Prædiken, og ved Hjælp af Malerkosten havde fordrevet et helt Regiment rødkjolede Soldater fra Lemmen over Vaabenhuset, har man nu fast besluttet, at Kirken ikke skal tabe flere af sine «Prydelser».

 

 

Neumann var ingen svermer for det katolske, ei heller for det som ikke hadde noen religiøs eller oppbyggelig funksjon. I hans stift skulle kirkene preges av en god og lett rasjonalistisk lutherdom. Som det sto over korbuen i Vikør kirke i Hardanger som Neumann vigslet i 1839: «Hellighed er i Guds hus den rette Prydelse». Så fikk kirkekunsten heller komme til Bergen. Dermed ble Neumann den viktigste årsak til at Universitetsmuseet i Bergen har en av Nord-Europas fornemste samlinger av høymiddelalderens kirkekunst.