Over: Familien Sars fra ca. 1860. Fra venstre: Elisa, Mally, Carl, Ossian, Ernst, Johanna (Bien), Julie. Foran: Maren og Michael Sars. Olaf på Julies fang, Eva på farens. Foto: Naturhistorisk Museum, Oslo.
– Endre Willassen –
Michael Sars kom hjem til Bergen som uteksaminert teolog fra Universitetet i Christiania i 1828. Mens han var lærer på Katedralskolen samlet han sjødyr i fjordene rundt byen. Allerede i 1829 fikk han trykt en zoologisk publikasjon: «Bidrag til Söedyrenes Naturhistorie med sex illuminerede Steentryktavler. Første Bind»(1). I 1835 publiserte han også «Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr.»(2). Da hadde han flyttet til Florø og blitt prest i Kinn kirke.
Generasjonsveksling og metamorfose
I de to publikasjonene utgitt i Bergen beskriver han blant annet to arter sjødyr. Det ene plasserer han som en «polypp». Den andre anser han først som en manet (den gang kalt Acaleph). Men han stusser over observasjonene og uttrykker seg slik: «Kaste vi nu et Blik tilbage paa foranstaaende Bemærkninger over Strobila, saa see vi et fuldkommen polypagtigt Dyr, som senere deler sig i mange Tværstykker, hvilke ere ligesaa mange Acalepher, der, begavede med individuelt Liv, endelig rive sig lös og blive frie — et i höi Grad mærkværdigt Phænomen, en besynderlig haandgribelig Forbindelse mellem Polyper og Acalepher.»
Senere innså han at slike dyr er utviklingsstadier av samme art og at dyrene også kan formere seg i begge stadiene av denne vekslingen mellom generasjoner med totalt ulikt utseende. Han publiserte sine nye iakttakelser i et tysk tidsskrift (3). Sars sine observasjoner av hvordan dyr kan gjennomgå store endringer i utseende (metamorfose) gjennom utviklingen fra egg til voksen, var oppsiktsvekkende, ikke minst fordi det kunne skape problemer for gjeldende klassifikasjoner. Men disse og senere studier var også i datidens forskningsfront, fordi naturhistorikerne var svært opptatt av hvordan organismer og organer blir til (genereres) og hvordan de tar form. En (tilbakevist) idé som framkom av slike studier var at utviklingsforløpet til et individ også avspeiler evolusjonshistorien til arten.
Spredning til Europa
Disse arbeidene til Sars ble relativt fort kjent i Europa. Allerede i 1833 ble (deler av) Sars’ «Bidrag til Söedyrenes Naturhistorie» trykket i tysk oversettelse i det viktigste tidsskriftet i datidens Tyskland, nemlig Isis (4). Det var utgitt av selveste Lorenz Oken, som var en særdeles særegen naturviter med stor innflytelse på datidens naturfilosofi (5). Men det var kanskje særlig etter at Sars, i 1837, hadde publisert nye observasjoner av koblingen mellom polypper, larver, og meduser i en artikkel, som tilfeldigvis ble etterfulgt av et arbeid, forfattet av den berømte Cuvier, at han markerte et spor i europeisk naturvitenskap (3). Professor Oken skrev i Isis «Jeg skulle ønske at forfatteren kunne lykkes med å finne et sted som er mer gunstig for vitenskapen …., som Christiania eller København». Og i det franske Magasin de Zoologie kunne man lese om Sars’ «Bidrag» (med undertittel «Første bind»): «Vi ønsker veldig at forfatteren skal fortsette denne nyttige publikasjonen, som vi har bedt om fortsettelsen av, fordi i ytterkanten av verden, der han befinner seg, og i områder så lite studert av naturhistorikere, kan han gi vitenskapen mange interessante oppdagelser.»
Sars blir æresdoktor
I 1833 ble Oken tilsatt som professor i medisin og naturhistorie ved det nyopprettede universitetet i Zürich. Senere ble han også rektor samme sted. I statsarkivet i Zürich finnes en saksmappe med håndskrevet korrespondanse mellom Oken og fakultetets dekan. Der framgår det at det var Oken som foreslo Sars som æresdoktor den 27. april i 1846. Utenpå saksmappen står det at Sars får doktorgrad «på grunn av sine fortjenester i studer av mollusker og zoofytter». Det refererer nettopp til tittelen i Sars sin publikasjon fra 1837(3). «Zoofytter» var altså slike dyr som lignet planter og som i dag gjerne kalles hydrozoer. I et av brevene i denne mappen får fakultetsmedlemmene forklart at de fleste av Sars sine arbeider er publisert i «Weigmanns Arkiv». Det er nettopp Archiv für Naturgeschichte, som utgis i Berlin, og som også har trykket flere av Sars sine studier av utviklingsforløpet hos marine dyr.
I senere publikasjoner kan Michael Sars kalle seg Dr. philos. Det var utvilsomt et velkomment bidrag til karrieren. Etter at Sars hadde flyttet fra Kinn til Manger, var samarbeidet med museet tettere, blant annet med første konservator, Johan Koren, som ble tilsatt samme år som Sars fikk sin nye akademiske tittel. Sars ble også med i Styret inntil han, i 1854, reiste til ekstraordinær professorstilling ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Da hadde professor Oken i Zürich avsluttet sin egen livssyklus, ca. tre år før han hadde fått oppfylt sitt ønske om at Sars måtte komme seg vekk fra det han oppfattet som ytterkanten av verden og til et sted «mer gunstig for vitenskapen».
Takk
Stor takk til Daniela Saxer ved Staatsarchiv Zürich for opplysninger og for digitaliserte brev. Mange takk også til Astrid Pilz og Steffen Roth for tolkning og transkribering av håndskrevne dokumenter.
Kilder
1 Sars M. 1829. “Bidrag til Söedyrenes Naturhistorie med sex illuminerede Steentryktavler. Bergen, Chr. Dahl: https://marcus.uib.no/instance/book/ubb-romertall-box-ii-a-2-01.html
2 Sars M. 1835. Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr af polypernes, acalephernes, radiaternes, annelidernes, og molluskernes classer, med en kort oversigt over de hidtil af forfatteren sammesteds fundne arter og deres forekommen. Bergen, Thorstein Hallager. https://doi.org/10.5962/bhl.title.13017
3 Sars M. 1837. Zur Entwicklungsgeschichte der Mollusken und Zoophyten. Archiv für Naturgeschichte 3, s402-407. https://www.biodiversitylibrary.org/partpdf/225693
4 Sars. 1833. Beitrag zur Naturgeschichte der Seetiere. Mitgeteilt von L. Thienemann in Dresden. Isis von Oken 1833 hefte 3, s221. https://www.biodiversitylibrary.org/item/47583#page/131/mode/1up
5 Breidbach O, Ghiselin MT. 2002. Lorenz Oken and Naturphilosophie in Jena, Paris and London. History and Philosophy of the Life Sciences 24, s.219-247