– Anne Karin Hufthammer –

Geirfuglen er nå utdødd – utryddet av mennesker for rundt 200 år siden. Hva var det som skjedde?

 

Et lett bytte

Geirfuglen (Pingvinus impennis), var en alkefuglart på størrelse med en stor gås, omkring 90 centimeter høy, og er den eneste fugl vi kjenner til fra det nord-atlantiske området som ikke kunne fly. De små vingene ble brukt som svømme- og balanseredskaper. Den var derfor et lett bytte for fangstfolk gjennom mange tusen år. Allerede i begynnelsen av 1800-tallet var den i ferd med å bli utryddet, ikke minst som følge av at den stadig ble mer ettertraktet som trofé, både av samlere og museumsfolk og den 3je juni 1844 ble de siste kjente, et hekkende par, drept på Eldøy ved Island.

 

 

Utbredelse

Geirfuglen var utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren, men i de siste 4-5000 år var hovedutbredelsen avgrenset til skjær og holmer ved Vesterhavsøyene, Island og på Labradorkysten. Der var de beskyttet mot jakt, spesielt fra mennesker. Fordi de ikke kunne fly måtte hekkelokalitetene ikke ligge i steile berg, men på steder hvor de kunne hoppe eller gå på land. Med unntak av i hekkesesongen, som varte fra midten av mai til slutten av juni, tilbrakte geirfuglen hele livet på sjøen. De hekket trolig først da de var 4 år gamle, la kun ett egg og la trolig ikke ett nytt hvis det gikk tapt. Føden var hovedsakelig fisk, spesielt fet fisk, som sild og lodde.

 

 

Skjelettrester

Ved museets osteologiske samlinger er det oppbevart skjelettrester av geirfugl fra 53 steder i Norge, fra Østfold til Finnmark. De fleste er fra Vestlandskysten og nordover, og spesielt mye er det fra Nordland og Finnmark. Dette er en av de mest omfattende samlinger med bein av geirfugl i Europa, kanskje i verden. Geirfuglen fantes trolig på norskekysten i store deler av året, men det er ikke funnet bein av svært unge fugler. Det er derfor usikkert om den hekket her.

 

 

Bestanden i fortiden

Noen av funnene er kommet fram ved geologiske undersøkelser på Sunnmøre. De eldste av disse er omkring 34.000 år gamle. I isfrie perioder under siste istid fantes det følgelig geirfugl på Nord-Vestlandet. Mesteparten av geirfuglbeina i muséet kommer fra arkeologiske utgravninger. Det viser at den var et ettertraktet bytte for fortidens mennesker. Mens geirfugl var vanlig fra siste del av istiden i frem til for et par tusen år siden i Vest- og Nord-Norge, ble den borte fra den sørligste del av landet for ca. 4000 år siden. Det yngste funnet av geirfugl i Norge er fra Bømlo og er datert til vikingtiden eller tidlig middelalder, fra 900- til 1100-tallet. Dette kan tyde på at geirfuglbestanden på norskekysten var liten og kanskje i ferd med å forsvinne allerede for tusen år siden og trolig var jakt en viktig årsak til at den ble borte.