– Asbjørn Engevik –

Den største fallossteinen som er funnet i Norge kommer fra gården Glein i Dønna kommune, Nordland. Steinen er ingen smågutt. Den er av hvit marmor, er 90 cm høy, har en diameter på 50 cm og veier rundt ett tonn. Det er liten tvil om hva steinen skal forestille, nemlig det stive erigerte mannlige kjønnsorgan. Et velkjent symbol for styrke, maskulinitet og fruktbarhet.

 

 

På gravhauger

Dønnasteinen er en av rundt 80 fallossteiner som vi kjenner til i Norge i dag. Størrelsen på steinene varier mellom 6 cm – 90 cm lange, men de fleste er mellom 25 cm – 50 cm lange. Geografisk finner vi de to største konsentrasjonene av slike steiner i kyststrøkene av Rogaland og på Sunnmøre. Steinfallosene er heller ingen unggutter, de tilhører i hovedsak eldre jernalder og er dermed minst 1600 år gamle.

Steinen fra Dønna stod på en av de største gravhaugene i Nord-Norge. Der stod den helt frem til slutten av 1700-tallet. Da ble haugen gravd ut og steinen tatt vekk og visstnok kastet i fjæresteinene. Grunnlegger av Bergens Museum, W.F.C. Christie, fikk høre om steinen og sørget for at den kom inn til museet i 1831. Steinen ble da innskrevet i museets samlinger som «et Billede, formodentlig et Afgudsbillede, af sten, fundet på en gravhøi i Nordlands Amt». Christie var tydelig opptatt av fallossteinene og han skrev også en artikkel om disse steinene i tidsskriftet URDA i 1842 med tittelen: «Om tre mærkelige Steen-Figurer, som tilhører det Bergenske Museum». Her nevner Christie at det finnes flere sagn om steinen fra Dønna og hvem den er laget for.

 

 

Skriftlig

Den første skriftlige nedtegnelsen om steinen fra Dønna som vi kjenner til, er fra major Klüwer i et manuskript fra 1824. Der beskriver han et sagn som sier at det en gang bodde en konge på gården Glein som skal ha falt i et stort slag. Denne kongen ble deretter gravlagt i en stor gravhaug og «hans Billede sat ovenpaa denne». Bruken av ordet «Billede» om disse fallossteinene er også noe som går igjen også hos Christie. På den tiden var det ikke så enkelt å beskrive utformingen av steinen og hva den skulle forestille i ‘rene’ ord. For en stiftsamtmann og stortingspresident var det tydelig vanskelig å formulere en god beskrivelse av fallosen, uten at dette kunne tolkes i usømmelige former. Christie innleder derfor sin beskrivelse med å omtale fallosen som «af Steen udhugget Brystbillede […] har omtrentlige Utseende fra hvilkemsomhelst Side man betragter det». Christie antyder også at steinen må ha vært laget av en «uøvet Steenhugger».

I artikkelen skriver Christie at man ved museet i 1842 også har to andre fallossteiner i samlingen. Det er derfor ingen tvil om at han meget godt skjønte til at steinen forestilte det mannlige kjønnsorgan, selv om han ikke skriver dette direkte: «Det er høist sandsynligt, at de samtlige skrive sig fra den mørke Oldtid – hvilket ogsaa deres raae Tildannelse synes at vise – og at de alle have havt een og den samme Bestemmelse, grundet i den fjerne Oldtids Brug og Skikke, eller i sammes religiøse Begreber, forsaavidt Steenbillederne kunne ansees at have havt Hensyn til eller staaet i Forbindelse med disse».

De eldste

De fleste fallossteiner vi kjenner til er funnet enten i eller på gravhauger, noe som viser at steinene har vært en viktig del av dødsritualet i eldre jernalder. Død relaterer nemlig også til gjenfødelse og liv – og derigjennom også seksualitet og fertilitet. Flere forskere har derfor koblet disse hvite fallossteinene til fruktbarhetsritualer og dyrking av Nerthus/Njord (Nerthuskult). Det er imidlertid vanskelig å si noe sikkert om dette siden vi ikke har noen skriftlige kilder som går tilbake til eldre jernalder. Derimot finnes det en henvisninger til betydningen av slike «hellige hvite stener» i den Eldre Edda, som er nedskrevet i siste halvdel av 1200-tallet. I det tredje Gudrunskvadet sverger Gudrun ved en slik ‘heilag kvit sien’ og sier hun snakker sant:

 

Eg vil alle
eidar sverja
ved heilage steinen,
den skire kvite:
aldri Tjodmar og eg
oss tøygde i hop
meir enn det syskin
sømer å gjera.

 

(Det tredje Gudrunkvad, Den Eldre Edda)

 

 

Etter at Dønnasteinen kom inn til museet i 1831 har den vært utstilt i flere omganger. I mange år var den også plassert ute i museumshagen, sammen med en rekke andre fallossteiner. På slutten av 80-tallet startet Dønna kommune imidlertid en prosess med å få steinen tilbake til Glein. Prosjektet «Dønna reier seg» ble derfor startet opp for å få tilbakeført marmorfallosen. I søknaden fra Dønna kommune som ble sendt til museet (med kopi til Hans Majestet Kongen), begrunnes ønsket om tilbakeføring blant annet med at folketallet på Dønna har gått ned med 42% fra 1950 til 1989, mens folketallet i Bergen er i stadig vekst. «Det er derfor tydelig at tilbakegangen vi opplever i Dønna i dag har sammenheng med at fruktbarheten er tatt fra oss», heter det i begrunnelsen.

Seminar

Museet hadde imidlertid store betenkeligheter med å sende steinen tilbake, blant annet frykten for at steinen ville bli utsatt for hærverk. Men Dønna kommune gav seg ikke og søkte på nytt om tilbakeføring av steinen. Etter en ny runde med saksbehandling kom steinen endelig tilbake til Dønna i 1993. Denne hendelsen ble markert med en egen fruktbarhetsfestival, teaterkurs, fruktbarhetsspill, suvenirproduksjon, og fruktbarhetsseminar. Lenge fantes det også planer om et eget kultursenter, men disse ble aldri realisert. Fruktbarhetsseminaret, som ble arrangert 25.-27. juni 1993, hadde et variert program med foredrag av kjente forskere innenfor mange ulike fagområder. Prosjektet og seminaret fikk stor oppmerksomhet i media. Til og med «Cupido», bladet for kåthet og glede, fattet interesse for saken og hadde en egen artikkel om ‘saken’ i en utgave av bladet i 1993.

Ødeleggelse

Dessverre gikk det bare vel et år før Dønnasteinen ble sprayet ned med grønnmaling. Ordet «STÅ» var malt på toppen av steinen med ca. 15 cm høye bokstaver. Museets frykt for hærverk var dermed en realitet. Saken ble anmeldt av kommunen og det ble umiddelbart satt i gang et arbeid med å få fjernet malingen. Etter iherdig innsatts over flere klarte en til slutt å få fjernet det meste av malingen. I dag står fallossteinen fortsatt på gravhaugen der den opprinnelig ble satt opp for rundt 1600 år siden. Der står den som en taus representant for et hedensk norrønt samfunn med ideer, idealer og et tankesett vi aner konturene av, men som vi kanskje aldri vil helt forstå.