– Kari Klæboe Årrestad –

 

I inngangsområdet på museet står den hvite, lille Lofothesten i monter og ønsker deg velkommen inn. Den har blitt et symbol for museet, men har også skapt debatt i hestemiljø. Det var fordi det i 1899 ble sagt at dette var den siste lofothesten, at det var en egen rase som nå er utdødd og at den gikk ute «for lut og kaldt vann». Det var ikke sant!

 

 

Innkomsten til museet

Vår utstoppete hest ble registrert inn til museet i april 1899 av prof. August Brinkmann. Den ble sendt til oss av rektor L. P. Nielsen som var styrer ved Nordland Landbruksskole. Denne hesten levde siste delen av sitt liv på gården Yttergården i Evjen ved Saltstraumen utenfor Bodø i Nordland. Hesten var da eiet av Jens Larsen. Hans etterkommere bor fortsatt på gården i dag.

 

Levende ved ankomst?

På fotokortet under ser vi en påskrift som sier at hesten ble kjøpt levende til museet og at den så ble slaktet i Muséhagen der Bergens Museums prepareringslaboratorium lå. På bildet er også preparant Jan Haugsbø.

 

 

 

En spesiell hest

I et intervju i Saltstraumboka 2014 forteller Larsens oldebarn Harald Evjen om sin mor, Laura Kvanndal, som var født i 1888, og som fortalte om møtet med hesten da hun som syv-åtteåring skulle gjete på gården til bestefaren. Dette var i ca. 1895 eller 1896. Hesten omtalte hun som «spesiell», og det betyr nok at den ikke hadde et helt vanlig utseende, selv på den tiden.

 

 

 

Antakelser

I årenes løp har det vært skrevet om vår hest at dette var den siste Lofothesten og at rasen nå er utdødd. Det har vært sagt at den skal ha levet under tøffe forhold utendørs uten særlig stell og tilsyn. Det er antakelser som har fått lov å leve videre uten rot i en kjent virkelighet. At hesteholdet i Lofoten skal ha vært så dårlig er man ikke enig i i hestemiljøet nordpå. At dette er en egen rase og ikke en nordlandshest er man heller ikke enig i, særlig blant dem som kjenner godt til de nordnorske hesterasene og deres slektskap.

 

Hva er en Lofothest?

I filmsnutten under finner du flere bilder av raggete hester fra ulike deler av Nordland. Alle har gått under betegnelsen Lofothest. I tillegg til de to mest kjente hestene; vår fra Evjen og hesten fra Rødøy, er det her også bilde av hesten Maggi fra Lille-Molla og hesten på Værøy.

 

 

 

 

Første gang vi møter begrepet Lofothest var da rektor Nielsen skrev en artikkel om den i Norsk Landbrukstidende i 1897. Her fortalte han om de ulike hestene han hadde sett eller fått beskrevet. Et fellestrekk for dem var den lave veksten og raggete pels men også at det var hester med høy alder som beskrives. Nielsen sier i artikkelen at dette er en  «Lofothest eller den gamle Nordlandshesten». I dag er det stor enighet om at dette er en nordlandshest som av ulike grunner har raggete pels og ellers er liten av vekst.

 

Egen rase, høy alder eller sykdom?

Den krøllete, ruskete pelsen som vi ser på gamle foto, kan ha flere årsaker. Bare en liten andel gikk ute som utegangere, altså oppholdt seg ute hele året og fikk utviklet raggete pels av den grunn. Også hester som stod på stall kunne ha dette pelslaget, så det er ikke en fullgod forklaring. En annen grunn er at de kan ha vært rammet av «Equine Cushing Syndrome», en sykdom som gir et slikt ullent pelslag, eller at det var andre endringer i forbindelse med alderdom. Sykdom som dette blir i dag behandlet av veterinær. Det kan forklare hvorfor man ikke ser slike hester mer. Det er heller ikke vanlig å ha utegangerhester.

Det skal også sies at utegangerhester ble sett på som dårlig hestehold og var heller ikke vanlig og akseptert i 1800-tallets Nord-Norge. Kvinnene hadde fotest ansvar for stellet av dyra på gårdene og hesten var et nyttig og et dyr som ikke alle hadde råd til å holde. Det har langt tilbake i tid funnets lover og normer for hvordan dyr skal behandles og dårlig stell  ble slått ned på med bøter og krav om endring. Derfor er det ingen grunn til å tro at dårlig hestehold var anerkjent og godtatt.

 

 

 

Hesten Maggi på Lille Molla fikk «100 vekter godt vollhøy for året – alle brødskivene ikke medregnet» av sin eier Ingvald Høydahl fra Grunstad i Lofoten, og han sier at noen uteganger var hun definitivt ikke. – «da vilde hesten forlengst ha vært krepert og jeg være blitt anmeldt og straffet for dyreplageri». Men raggete var hun.

 

DNA-analyse

Kan man så ikke bare ta en prøve av hår eller skinn og få svar på dette spørsmålet ved å bruke DNA-analyse? Det har vært prøvet å hente ut DNA fra det materialet vi har. Men blant annet på grunn av konserveringsmetoder og behandling av skinnet i eldre tid har det ikke lykkes å få ut noe brukbart DNA. Vi vet også at nordlandshester som lever i dag ikke er et helt godt sammenlikningsmateriale fordi det har foregått videre avl på dem.

 

Det eldste bilde

Fotografier er en god dokumentajson som kan oppklare uklarheter. Det eldste bildet av hest i Lofoten vi har er dette fra Eikra i Digemulen tatt i 1896. Det viser en yngre hest i arbeid på markene. Vi har også flere andre bilder av hest som ikke er raggete. Trolig er høy alder og sykdom forklaringen  på deres særegne trekk og ikke at de var en egen hesterase.

 

 

Dette bildet fra lenger ute i Lofoten, Risjord på Vestvågøy tatt på begynnelsen av 1900-tallet. Det viser en lys liten hest med glatt pels.

 

 

Kilder:

«Den siste lofothesten»: Var det helt sant? Årrestad, Kari. i Universitetsmuseets Årbok 2019. Les mer  >